Rockyblog

Arkiv for januar 2017

The Handmaiden (Chan-wook Park, 2016)

mandag 16. januar 2017
 
Det gikk ca to dager inn i 2016 før topplista mi fra forrige innlegg måtte endres. The Handmaiden er satt i Japan-okkupert Korea på 1930-tallet og handler om en kvinnelig lommetyv som samarbeider med en svindler for å lure en formue fra en rik arving. Hun skal gå undercover som hennes tjenestepike og få arvingen til å forelske seg i svindleren. Og så oppstår det såklart en del komplikasjoner. Det er best å ikke vite så mye mer, men dette er en utsøkt erotisk psykologisk thriller i tre deler som gjør for sex og bedrag hva Oldboy var for vold og hevn. Det er mye her som jeg ikke trodde man kunne vise på film i Sør-Korea (de har nulltoleranse for porr). Park er en sånn fyr som pusher grenser, og spesielt når det er såpass viktig for filmen er det tøft at det ikke holdes tilbake. Sexscenene er ikke like eksplisitte og lange som Blå er den varmeste fargen, men de er mye mer emosjonelt intense. Sex brukes som klimaks der en annen av filmene hans hadde hatt en voldsutgytelse, og det er så utrolig bra gjennomført. Hele filmen er en estetisk nytelse, herregården mesteparten filmen foregår i er en fusjon av japansk og britisk design, kostymene er flotte, og musikken bidrar til en konstant nesten hypnotiserende atmosfære. 
 
Hadde det vært rettferdighet i verden så hadde The Handmaiden blitt nominert til Oscar for beste film, score, foto, produksjonsdesign, klipp, og kvinnelige hoved- og birolle, uavhengig av at Sør-Korea leverte Jee-woo Kims Age of Shadows som sitt bidrag. Men den har jo ingen Weinsteiner som kjemper for den.
 
Hvis jeg skulle peke på en eneste ting som ikke er fullkomment i denne filmen så er det han som spiller onkelen. Make-upen og måten han ter seg i de siste scenene får han til å virke som en karikatur, men det skader ikke filmen særlig mye. The Handmaiden får en sterk 9/10
 
Arthaus distribuerer filmen i Norge under navnet Kammerpiken, og den får premiere her 7. april. Filmen finnes også i en Extended Cut i Sør-Korea etter at den fikk så mange etterspørsler om det fra fansen.

Filmåret 2016

mandag 2. januar 2017
Dette innlegget er laget på basis av statistikk fra Letterboxd.
 
 
Mest sette skuespillere:
 
 
Doug Bradley og Ashley Laurence er på lista pga Hellraiser-maratonet i oktober, og de to ukjente navnene pluss Bill Hader er stemmeleggere som bare helt tilfeldig har vært med i flere av filmene jeg har sett.
 
 
Jeg har jeg sett litt gammel Disney i fjor, som er hvorfor Jack Kinney og Hamilton Luske dukker opp. Jeg så også Rebuild of Evangelion-filmene på nytt siden den tredje kom ut på blu-ray og alle de tre japanerne er kreditert som regissører på dem. Rick Bota har regissert tre Hellraiser-filmer.
 
 
Jeg antar disse betyr film med høyest/lavest score på Letterboxd. Revelations er Hellraiser 9, den verste i serien som ikke engang har Doug Bradley fordi han mente manuset saug. Den mest obskure er Filmjunkiene sin dokumentar om den nesten ukjente norske anarkistiske filmskaperen Bredo Greve. Ble sluppet på DVD i fjor.
 
Around the world-messig klarte jeg å se filmer fra 29 land ifjor, som er 10 flere enn i 2015! Men klarte visst å unngå hele Afrika.
 
 
Topp 10 filmer fra 2016!
 
 
  1. The Nice Guys er en film av den typen som ikke lages lenger. Jeg hater amerikanske komedier, og så ikke en eneste i år unntatt denne og Mascots fordi de bare handler om masse wacky situasjoner med folk som roper høyt og overspiller. Med The Nice Guys har Shane Black laget den nå nesten utdødde typen film hvor komedien kommer fra godt skrevne figurer. Ryan Gosling spesielt er hysterisk artig og jeg hadde lett tatt en hel TV-serie med disse gutta (og jentungen). Dessverre var det ingen som så The Nice Guys på kino, men du finner ikke et menneske som har sett filmen som ikke liker den.
  2. The Witch var årets mest intense filmopplevelse. Jeg hadde hørt masse bra om den og kjøpte den på blu-ray for best mulig lyd- og bildeopplevelse. Den skuffet ikke. Historien om en kristen familie som blir utsatt for en satanisk heks i skogen er legit skummel og mesterlig skutt og regissert. Og dette er en debutfilm!
  3. Jeg blir glad bare jeg tenker på Sing Street. Fra regissøren av Once, som jeg også elsker, handler om en gutt som vil starte et band for å imponere ei mystisk jente. Ærlig skriving, herlig cast, klassiske musikkreferanser, god originalmusikk, og en geniun entusiasme for materialet. 100 % livsbejaenhet garantert!
  4. Arrival er også en film av typen man ikke ser ofte; en bred sci-fi-film som respekterer publikums intelligens.
  5. Hell or High Water er en god historie med et sylskarpt manus og skuespillere i storform. Jeff Bridges sin rolle virker som kulminasjonen av karrieren hans.
  6. The Girl with All the Gifts. Wow, man kan faktisk gjøre noe nytt med zombier i 2016? En spennende Last of Us-type road trip med en god cast, fantastisk produksjonsdesign og et godt manus adaptert av bokas forfatter. Merker dette veldig ofte er et pluss!
  7. Everybody Wants Some!! er såklart en mye mindre ambisiøs film enn Boyhood, men er mer engasjerende selv om ingenting egentlig skjer i denne heller. Det er bare en gjeng med herlige figurer som ikke føles som klisjeer eller arketyper, men ekte mennesker.
  8. Zootopia er den beste Disney-filmen på evigheter. Perfekt casting og et fint budskap i et smart manus. Den ser også utsøkt ut og er full av smarte detaljer fra de som designet verdenen den foregår i.
  9. Fantastic Beasts and Where to Find Them funker der Rogue One feiler. J.K. Rowling har skrevet en helt ny cast med figurer som vi umiddelbart bryr oss om. Den følelsen når Queenie ikke er kjæresten din. :qq:
  10. Captain America: Civil War. Det store klimakset til Marvel Cinematic Universe fase 2 leverte varene, og årets aller beste actionsekvens.
Komplett liste på Letterboxd.
 
 
Årets overraskelse: Star Trek Beyond. Etter de to forrige filmene hadde jeg lave forventninger til denne, men øynet et lite håp med Simon Pegg på manus. Denne gjør det smarte valget og ignorerer all idiotien i de forrige, og at alle filmversjoner av noe må være så jævla episk. Dette er en ganske frittstående story med Star Trek-crewet og ferdig med det. At de allerede sier de skal bringe tilbake faren til Kirk i neste gir meg bange anelser om at de ikke har lært, men det gir vel mening siden ingen gidda se Star Trek Beyond på kino. Derp.
 
Årets beste norske: Kongens nei. Endelig et norsk Oscar-bidrag man ikke trenger skamme seg over! Og endelig en norsk storfilm som føles norsk, og ikke bare er regissører som prøver å etterligne Hollywood.
 
Årets skuffelse: Cafe Society. Dette var dølle greier og hadde ikke engang et plot. Prøv hardere neste gang, Woody! Og ta gjerne et friår, ingen blir sure!
 
Årets wæt: The Mermaid. Dette var den mest innbringende filmen i Kina i år, og dermed en av de mest innbringende filmene i verden. Men den er jo urteit, ikke spesielt morsom, og sannsynligvis Stephen Chow sin aller dårligste film, så hva er greia? Jo, det jeg lærte av en kompis med kinesiske kolleger var at siden det kinesiske folk har piratkopiert Stephen Chow sine filmer i over tyve år så var det en kampanje for å endelig gi han det han fortjener, og alle fansene hans dro på kino for å se denne. Og han har jææævlig mange fans. Synd filmen ikke var bra da!
 
Tre dårligste:
  1. Suicide Squad. For noe møl! Vet ikke hva som er verst, at DC tror dette faktisk holder, eller at det er folk som faktisk forsvarer filmen?
  2. Deepwater Horizon. Ekstrempatriotisk katastrofefilm på en oljerigg full av klisjé typer og lite troverdige texanere (spesielt etter å ha sett Hell or High Water!). Kaster også bort Kurt Russel og Ed Harris.
  3. Batman v Superman: Dawn of Justice. Jeg har virkelig null forventninger til de neste DC-filmene. Så mye bra kildemateriale og så velger de en regissør som ikke respekterer det, og tar geniale avgjørelser som å droppe det som gjør Batman til Batman. Årets Justice League blir heldigvis den siste filmen med Snyder bak roret.