Sagaen om Godzilla består av tre «serier»; Showa, Heisei, og Millennium, hvor Showa og Heisei er egne kontinuiteter. Da Godzilla 1985 ble laget, så de bort fra alle tidligere filmer bortsett fra Godzilla 1954. Navnene Showa og Heisei er oppkalt etter Japans keiser i de respektive periodene.

I Millennium-serien ignorerer hver film alle tidligere, bortsett fra den første, for å lage nye stand-alone-filmer uten «bagasje».

Showa

1. Gojira (1954) aka Godzilla, King of the Monsters! (1956)
   En 50 meter høy Tyrannosaurus Rex, vekket fra dvale og mutert av amerikansk atombombetesting, angriper Tokyo. En japansk forsker som har laget et fryktelig våpen kalt The Oxygen Destroyer går med på å bruke våpenet mot Godzilla, men tar hemmeligheten bak våpenet med seg i graven. Den amerikanske versjonen klipper bort masse, og legger til nye scener med Raymond Burr som Steve Martin, en amerikansk reporter som opplever ødeleggelsene på nært hold.
2. Gojira no gyakushu (1955) aka Godzilla Raids Again
   Angurius blir introdusert, og han og Godzilla slåss seg gjennom Osaka. Godzilla vinner, men blir enkapsulert i en isklump av det japanske militæret.
3. Kingukongu tai Gojira (1962) aka King Kong vs. Godzilla
   Godzilla møter den gigantiske apen King Kong. I motsetning til den gamle King Kong, er denne apen på størrelse med Godzilla, og blir sterkere av elektrisitet. Første Godzilla-film i farger.
4. Mosura tai Gojira (1964) aka Godzilla vs. Mothra
   Mothra, allerede introdusert for det japanske publikum i sin egen film, må stoppe Godzilla fra å ødelegge Tokyo (igjen).
5. San daikaijû: Chikyu saidai no kessen (1964) aka Ghidorah, the Three-Headed Monster
   En massiv meteoritt faller til Jorden og Ghidorah, et mektig trehodet monster, kommer ut. Godzilla må samarbeide med Mothra og Rodan for å overvinne Ghidorah. Denne filmen markerer starten på Godzillas «Jordens beskytter»-fase.
6. Kaijû daisenso (1965) aka Godzilla Vs. Monster Zero
   Romvesener fra Planet X kommer til Jorden for å «låne» Godzilla og Rodan, fordi King Ghidorah angriper planeten deres, men deres egentlige plan er å ta over Jorden ved hjelp av alle tre monstrene.
7. Gojira-Ebira-Mosura: Nankai no daiketto (1966) aka Godzilla Versus the Sea Monster
   Et cruise går galt når skipet går på grunn på Infant Island, basen til Red Bamboo, en armé av terrorister. De sliter med et gigantisk krabbemonster kalt Ebirah, som hindrer folk fra å komme seg av øya. Godzilla er tilfeldigvis i dvale på samme øyen, og en Kenny* får ideen å vekke Godzilla for å distrahere soldatene og slåss mot Ebirah.
8. Kaijûtô no kessen: Gojira no musuko (1967) aka Son of Godzilla
   På en tropisk øy jobber en gruppe vitenskapsmenn med værkontrolleksperimenter. Ved et uhell klarer de å gjøre to gigantiske knelere over 30 meter høye, og knelerne angriper et egg som inneholder Minilla, Godzillas sønn. Godzilla overvinner de såkalte Kamakuras, og begynner å lære opp sønnen sin.
9. Kaijû sôshingeki (1968) aka Destroy All Monsters
   En gjeng kvinnelige romvesener, Kilaakene, har sluppet løs alle de gigantiske monstrene fra Monster Island, og bruker dem, i tillegg til sin egen King Ghidorah, til å ødelegge de største byene på Jorden. Nå må astronauten Katsuo Yemabe og mannskapet hans infiltrere Kileaak-basen for å bryte kontrollen de har over monstrene.
10. Gojira-Minira-Gabara: Oru kaijû daishingeki (1969) aka Godzilla’s Revenge
    En liten gutt bruker fantasien sin til å dra til Monster Island for å unnslippe det virkelige liv.
11. Gojira tai Hedorâ (1971) aka Godzilla vs. Hedora
    Fra Jordens forurensning blir et nytt monster, Hedora, skapt. Hedora suger på industripiper og levner død og slam i sin vake. Godzilla og militæret overvinner han til slutt ved å grille han i et elektrisk felt.
12. Chikyû kogeki meirei: Gojira tai Gaigan (1972) aka Godzilla vs. Gigan
    Romvesner prøver å ta over verden ved hjelp av King Ghidorah og det nye cyborg-monsteret Gigan, som de kontrollerer fra deres hemmelige hovedkvarter inni en gigantisk Godzilla-replika i en fornøyelsespark. Kun Godzilla og Anguirus kan stoppe dem.
13. Gojira tai Megaro (1973) aka Godzilla vs. Megalon
    Undergrunnskongedømmet Seatopia sender ut Gigan og en gigantisk bille, Megalon, for å ødelegge for overflatebeboerne. Jet Jaguar, en intelligent robot, programmerer seg selv stor(!), og henter Godzilla inn i kampen.
14. Gojira tai Mekagojira (1974) aka Godzilla vs. Mechagodzilla
    Apelignende romvesener har tenkt til å ta over Jorden, og har bygd en bionisk versjon av Godzilla i tilfelle han skulle prøve å blande seg. Menneskene påkaller den legendariske King Caesar for å hjelpe Godzilla.
15. Mekagojira no gyakushu (1975) aka The Terror of Mechagodzilla
    Romvesener reparerer Mechagodzilla med hjelp fra en gal vitenskapsmann, som i tillegg kontrollerer et monster kalt Titanosaurus gjennom sin cyborgdatter. Godzilla er ingen match for både Mechagodzilla og Titanosaurus, men Interpol-agenter har funnet Titanosaurus’ svakhet, og kan gi Godzilla overtaket han trenger for å redde verden!

    Heisei

16. Gojira (1984) aka Godzilla 1985
    Godzilla kommer tilbake etter 30 år, men mange ting har endret seg. Bygningene i Tokyo er høyere enn han, og menneskene har bygd en jager kalt Super X. I den amerikanske versjonen er Raymond Burr tilbake som Steve Martin, og masse annet er endret, bl.a har amerikanerne en større rolle i filmen, og russerne er ekstra slemme.
17. Gojira tai Biorante (1989) aka Godzilla vs. Biollante
    En ensom doktor blander Godzillas genetiske kode med genene til en rose og sin avdøde datter; resultatet blir en plante av titanske proposjoner. Godzilla våkner fra sitt vulkanske fengsel, og slåss mot den nye Super X2 før han engasjerer den raskt muterende planten i kamp.
18. Gojira tai Kingu Gidorâ (1991) aka Godzilla vs. King Ghidorah
    Tidsreisende drar til Japan i 1992 for å hjelpe dem å bli kvitt Godzilla. Dette gjør de ved å dra tilbake i tiden og hindre at en overlevende dinosaur, Godzillasaurus, blir eksponert for atombomben tilbake i 1944. Men det viser seg at de tidsreisende har vondt i sinne, for de levnet et dyr på Bikiniatollen som etter å ha blitt eksponert blir til King Ghidorah, og som angriper Japan i 1992. Men Godzilla dukker likevel opp, kraftigere enn noensinne etter å ha blitt eksponert av sunkne atomubåter. Han overvinner Ghidorah, men Ghidorah blir reparert i mange år og sendt tilbake i tid til 1992 igjen, som Mecha-King Ghidorah!
19. Gojira VS Mosura (1992) aka Godzilla and Mothra: The Battle for Earth
    Menneskene har skadet planeten så mye med forurensning og nedhogging av skoger, så Moder Jord slåss tilbake ved å vekke til liv det onde monsteret Battra. Cosmos-tvillingene tilbyr sin hjelp ved å sende ut Mothra for å slåss for menneskeheten, men når Godzilla også dukker opp starter en tre-veis kamp i Tokyo.
20. Gojira VS Mekagojira (1993) aka Godzilla vs. Mechagodzilla II
    Japan sliter fortsatt med Godzilla, og ber FN om hjelp. De bygger en mekanisk Godzilla, som banker Godzilla og Rodan alene. Men når Rodan dør, overfører han livskraften sin til Godzilla, som våkner opp og ødelegger Mechagodzilla med sin nye røde termonukleære ildstråle.
21. Gojira VS Supesugojira (1994) aka Godzilla vs. Space Godzilla
    Da Mothra stoppet en meteoritt på vei mot Jorden tok hun uvitende med seg celler fra Godzilla, pluss celler fra Biollante som fortsatt var i atmosfæren. Cellene blandet seg, gikk gjennom et sort hull, og skapte et nytt monster: Space Godzilla. Space Godzilla drar til Jorden for å konfrontere Godzilla, Godzilla Jr., og G-Forces nye robot, MOGERA.
22. Gojira VS Desutoroia (1995) aka Godzilla vs. Destroyer
    Atomenergien i Godzilla er ute av kontroll, og engstelig for at han skal eksplodere, prøver G-Force å fryse han ned med sin nye Super X3. Men et nytt problem oppstår når en horde med nye vesener, formet fra Godzilla-celler og våpenet som beseiret den originale Godzilla, Oxygen Destroyer, angriper Tokyo. Vesenene kombinerer seg til et nytt stort monster, Destroyer, og etter en lang kamp, dør Godzilla …

    Millennium

23. Gojira ni-sen mireniamu (1999) aka Godzilla 2000
    Godzilla har angrepet to ganger etter 1954, og i 1999 er han tilbake og ødelegger Hong Kong. Samtidig dukker det opp en gigantisk meteoritt i Japan. Godzilla skyter den i stykker med sin nye oppgraderte atomildstråle og avdekker en UFO. UFO-en tar senere av til Shinjuku, hvor den transformerer seg til monsteret Orga og angriper Godzilla.
24. Gojira tai Megagirasu: J— shômetsu sakusen (2000) aka Godzilla Vs. Megaguirus: The G Annihilation Strategy
    Godzilla returnerer for å angripe Japan, men G-Defence har nå to nye våpen: Gryphon, en high-tech jager, og Dimension Tide, et våpen som skaper kunstige svarte hull! Etter en test av Dimension Tide dukker det opp egg i byen Shibuya. Inni eggene er det Meganurons, store insekter som lever av å suge energi fra levende vesener. Etterhvert som de blir større angriper de mennesker, og når de har fått nok energi transformeres de til Meganuras, store øyenstikker-lignende insekter. Nå sikter de seg inn på Godzilla for å stjele energien hans, så de kan vekke opp den grusomme 60-meters dronningen sin, Megaguirus. Nå starter en treveis kamp mellom Godzilla, Megaguirus, og menneskene.
25. Gojira, Mosura, Kingu Gidorâ: Daikaijû sôkôgeki (2001) aka Godzilla, Mothra and King Ghidorah: Giant Monsters All-Out Attack
    Monstrenes konge, Godzilla, ondere enn noensinne, er tilbake etter nesten 50 år. Det tidligere beseirede beistet har samlet opp de hevngjerrige sjelene til de forlatt til å dø i Stillehavskrigen, og angriper Japan igjen. For å stoppe Godzilla blir Japans tre voktermonstre, Mothra, King Ghidorah, og Baragon vekket fra sine hvilesteder.
26. Gojira tai Mekagojira (2002) aka Godzilla X Mechagodzilla
    Militæret oppdager en ny Godzilla, og setter i gang å bygge Kiryu, en gigantisk mekanisk dinosaur med den første Godzillaens bein som base. Det funker dårlig, da Godzilla-siden av Kiryu har en tendens til å ta over og gjøre Kiryu berserk.
27. Gojira tai Mosura tai Mekagojira: Tôkyô S.O.S. (2003) aka Godzilla, Mothra, Mechagodzilla: Tokyo S.O.S.
    Uvant fra Millennium-serien, er Tokyo S.O.S. en direkte oppfølger til forrige film. Et år etter kampen mellom Godzilla og Mechagodzilla dukker Cosmos-tvillingene opp, og ber menneskene stoppe Kiryu-prosjektet og la den første Godzillas bein ligge i fred. Når den nye Godzilla igjen dukker opp i Tokyo, påkaller en Kenny* Mothra ved å forme skolepulter som symbolet hennes. Men Mothra er ingen match for Godzilla, og menneskene må sende ut Mechagodzilla en siste gang for å redde henne og seg selv.
28. Gojira: Fainaru uôzu (2004) aka Godzilla: Final Wars
    En skikkelig battle royale-film hvor Godzilla drar Jorden rundt for å slåss mot sine gamle fiender, inkludert Tristars Zilla fra 1998. Dette sies å være Tohos siste Godzilla-film på minst 10 år.

*Kenny er navnet på hvilket som helst barn i en Godzilla-film. Kjennetegn: Gutter, smarte, veslevoksne, irriterende, ørsmå kortbukser

Enkelte av disse filmene var merket på programmet med «Ingen presse tillatt,» noe som jeg vil tro betyr at de ikke vil ha forhåndsanmeldelser ute, men siden ingen leser denne bloggen uansett bør det vel gå greit. Omtalene med rød tittel inneholder SPOILERE.

Slumdog Millionaire
Filmen starter med eks-gategutten Jamal, som har klart seg helt til siste spørsmål på hindi-versjonen av Vil du bli millionær. Han blir torturert av indisk politi, under mistanke for juks. Filmen viser oss Jamals forhistorie i tilbakeblikk, og hvordan tidligere handelser i livet hans relaterer til spørsmålene han får i TV-studioet. Filmen kan sammenlignes med City of God, da den også innehar utrolig flinke barneskuespillere, fantastisk foto, flotte locations, og knallgod klipping. Inneholder også en del kriminelle elementer, men er framfor alt en såkalt livsbejaende film hvor du virkelig føler for figurene og blir i godt humør når den er over. Dette er nok den Danny Boyle-filmen som kommer nærmest Trainspotting i kvalitet.

Det er også litt Bollywood-dansing i rulleteksten for de som liker slik. 8/10

Max Manus
Dere vet hva dette er, og den blir sikkert veldig godt besøkt, men jeg spår lavere tall enn Kautokeino-opprøret. Kommer litt an på markedsføring og aviskritikere, og jeg mistenker det blir rullet mange firere og enkelte treere. Filmen er greit håndverk, men lider av litt karikerte figurer. Joda, det kan godt hende at folk snakket slik på 50-tallet, men det føles litt … Olsenbanden. «Kom igjen gutter, nå vi skal sabbotere!», og unge menn som røker pipe vil alltid se teit ut. Kjærlighetssubplotet mellom Max Manus og Tikken er også ganske flaut på grunn av både svakt manus og dårlig kjemi. Regien føles litt schizofren, kanskje fordi det er to regissører, og i tillegg overtydelig, for eksempel kan man uten problemer gjenkjenne når en actionsekvens skal starte, fordi kameraet virrer rundt ala nyere Hollywood-filmer allerede før det har skjedd noe.

Filmen burde vært mer episk og hadde hatt godt av litt mer heltedyrkelse av figurene. En stor skuffelse. 4/10

The Spirit
Dette er da Frank Millers filmatisering (ja, som regissør og manusforfatter) av Will Eisner sin genierklærte tegneserie. Jeg liker Will Eisners The Spirit. Jeg liker ikke Frank Millers The Spirit, fordi den feiler i forhold til kildematerialet på flere viktige punkter. Nummer 1: Filmen har gritty voiceover ala Sin City. Tegneserien var ganske noir iblant, men aldri spesielt gritty. 2: I tegneserien ble politietterforskeren Denny Colt antatt drept men kom tilbake som The Spirit, mens i denne versjonen ble han faktisk drept på ordentlig, og fikk et serum av The Octopus som ga vekte han til live igjen og ga han regenereringskrefter(!). 3: The Octopus var alltid en mystisk figur, og man fikk aldri se mer av han enn hanskene hans (tenk Dr. Claw i Inspector Gadget). I filmen dukker han opp i løpet av de første fem minuttene og spilles av Samuel L. Motherfucking Jackson. Og ikke nok med det, han er spenna gærn, kloner sine egne henchmen (alle spilles av Edgar fra sesong 3 av 24), og er i forskjellige scener kledd som gangster, samurai, gal vitenskapsmann, nazi, og pimp.

Dialogene i filmen er håpløse, den kommer ikke i nærheten av stilen til Sin City, alle skuespillerne overspiller, “vitsene” får deg til å himle med øynene, og som en adapsjon er den en katastrofe. Unngå som pesten! The Spirit får ett bonuspoeng for damene i filmen. 2/10

Død snø
Bør ikke sammenlignes med Kill Buljo, da denne er på et helt annet nivå. Den ser profesjonell ut, har ordentlige skuespillere, og et budsjett man faktisk kan gjøre ting med. En gjeng med ungdommer drar på hyttetur oppi fjellheimen, og som alle nå bør vite er det nazizombier begravd under snøen.

Både makeup- og resten av splattereffektene står ikke tilbake for en nyere George Romero-film, det er intet mindre enn imponerende hva gutta fra Alta har fått til. Det er plenty med humor og nerdereferanser, og Wirkola, som faktisk er en stor nerd, vet mye mer om hvordan man skal behandle en sjangerfilm enn folkene bak Fritt vilt og Rovdyr. 8/10

The Day the Earth Stood Still
Ikke så mye å si om denne. Første halvdel av filmen er uhyre vellaget og spennende, men den faller dessverre sammen mot slutten pga datagrafikk og melodrama. Filmen hanker dog inn mange poeng fordi den føles veldig autentisk, og alt av reaksjoner menneskene har ovenfor rominnvasjonen, nyhetsrapporter, og andre detaljer gjør at filmen virkelig selger at dette foregår på vår Jord, og ikke bare en Hollywood-versjon av den.

Også på plussiden er at filmen er veldig tro mot kildemateriellet, og det varmer et nerdehjerte. Gort er med, Klaatu Barata Nikto er med, bare velstand. Tror denne blir veldig godt besøkt. 7/10

Zack & Miri Make a Porno
Zack og Miri er to venner som bor i en leilighet sammen og har et platonisk forhold. Men haugen med regninger blir gigantisk, og til slutt er siste mulighet å trekke på gata … eller lage pornofilm. Men kan to venner bare ha sex uten at det ødelegger mange år med vennskap? Eller kanskje det er opptakten til noe mer?

Kevin Smith har funnet ut at folk vil ha pikk- og fjertevitser fra han, så han overkompenserer noe helt jævlig med denne filmen. Det er sexprat fra begynnelse til ende, og det er jo forsåvidt morsomt … Men siden det er en romantisk komedie blir det litt melodramatisk mot slutten (selv om Jason Mewes valser inn naken og får Zack til å gi han en dutch rudder). En søt film, men en veldig skitten søt film, og jeg er usikker på hvem målgruppen er. Blir litt samme problemet som Knocked Up hadde, men som Superbad klarte å unngå. Masse bonuspoeng for masse referanser til Dawn of the Dead (skal ikke så mye til for å bligjøre meg). 7/10

The Wrestler
Denne må dere få med dere, men jeg mistenker den havner i veldig lav distribusjon. Godgutten Mickey Rourke spiller Randy ‘The Ram’ Robinson, en avdanka fribryter som hadde sin storhetstid for tjue år siden. Han driver fortsatt med fribryting fordi det er det eneste han kan, men når han får et hjerteattakk og må vende seg til de to eneste andre personene i livet sitt, dattera han forlot, og en stripper (Marisa Tomei som fortsetter toppløs-streaken fra When the Devil Knows You’re Dead), innser han hvor lite han egentlig har.

Mickey Rourke spiller så jævlig bra, og burde nok allerede gjøre plass til Oscar-statuetten på hylla si. Filmen er regissert av Darren Arnofsky. 9/10

Anywhere but Home
Også kjent som Four Christmases. Vince Vaughn og Reese Witherspoon spiller et par som har bestemt seg for å ikke gifte seg og ikke få barn, og trives godt med det. Grunnen er at de begge har foreldre som er skilte, men når de er nødt til å dra på julebesøk til alle fire husstandene (og havner i forferdelige og pinlige situasjoner), lærer de mer om hverandre, og finner ut at kanskje de burde trappe opp forholdet likevel?

Tja, hva skal man si om den. Den starter ganske bra, med litt slemmere hovedpersoner enn vi er vant med fra slike filmer, og en del snert i manuset. Men Vince Vaughn spiller Vince Vaughn som alltid, og filmen blir skikkelig melodramatisk klisj på slutten. Isj og æsj. Totalt sett 5/10

Nord
Handler om en fyr som bor alene og jobber i et skitrekk, men en dag finner han ut at han skal besøke ekskjæresten og sønnen sin (tilfeldigvis samme dag som hytta hans tar fyr), så han hiver seg på snøskuteren og reiser Nord. På veien vil han møte flere snurrige og interessante mennesker som bor utenfor allfarvei.

Manuset er skrevet av Erlend Loe, og det er veldig godt skrevet, med god dialog og artige situasjoner og figurer. En skikkelig koselig film, rett og slett. 8/10

Revolutionary Road
Leonardo DiCaprio og Kate Winslet tilbake for første gang siden Titanic å giiiiiiiid. Vel, denne filmen kunne liksågodt hett Kate and Leo Shouting Match, for det er det mesteparten av spilletiden går til, krangling mellom dette paret som bor på Revolutionary Road i en forstad på 50-tallet. Kate finner ut at de burde reise til Paris for at Leo skal finne seg selv, men Leo får et veldig bra jobbtilbud i byen de bor i, begge er litt utro mot hverandre, og generelt masse mas.

Både DiCaprio og Winslet griner og roper og man merker de prøver veldig hardt å få Oscar. Hadde ikke Michael Shannon dukket opp innimellom, som en smått psykotisk eks-asylpasient for å gi filmen litt energi, hadde den vært en total lidelse. Det er også verdt å nevne at filmen er regissert av Sam Mendes (Road to Perdition, American Beauty), så alt det tekniske og cinematografiske er upåklagelig. Men hvis dere vil se Kate Winslet i en film som handler om forsteder på 50-tallet, se Little Children. Den er helt fantastisk. Revolutionary Road er bare slitsom. 4/10

Men aller først må vi tilbake til Predator, fra 1987, hvor en intergalaktisk kriger jakter på Arnold Schwarzenegger og hans gjeng med would-be politikere i jungelen. Grunnen til at predatoren er i jungelen i sentral-Amerika er at de tiltrekkes av steder med konflikt og varme; predators hater nemlig kulde. Keep this in mind. I denne filmen etableres det at predator-rasen kommer innom Jorden en gang hvert 100. år for å jakte på mennesker.

I Predator 2 (1990) ankommer en ung predator byjungelen i LA under en hetebølge. Dette er et avvik fra 100-årsregelen, men grunnen er at denne predatoren er rogue, og han blir hentet av et skip på slutten av filmen.

Alien (1979). Fraktskipet Nostromo med mannskap er på vei fra planeten Thedus med 20 000 000 tonn mineraler til Jorden, når de mottar et nødsignal fra planetoiden LV-426. De undersøker og finner et kræsjet romskip med en nesten åtte meter høy, død livsform inni. Denne rasen blir kalt Space Jockeys, og det teoriseres at de var xenomorphenes første ofre, skapere, eller begge. På skipet finner de også mange egg. Ett av dem åpnes, og en face hugger implanterer førsteoffiser Thomas Kane med et foster som senere sprenger seg ut at brystet og dreper han. I løpet av to dager vokser denne “chest burster”-en seg til et over to meter høyt monster som dreper nesten hele mannskapet før Ellen Ripley får blåst det ut av lufteslusen på rømningsfartøyet Narscissus, etter at Nostromo har blitt satt til å selvdestruere. First Contact med xenomorphene: År 2122. (Kilde: Alien Quadrilogy-DVD-en)

Alien vs Predator (2004). Plutselig får vi vite at aliens har vært på Jorda i mange århundrer, og hvert 100. år blir unge predator-krigere sendt til Bouvetøya ved Antarktis for å slåss mot aliens som en manndomsprøve i et underjordisk azteker-tempel! En gjeng med arkeologer og paleontologer blir oppmerksom på tempelet pga en varmesignatur som er ment til å trekke til seg mennesker som skal impregneres med aliens, for å skape det ultimate byttet for predator-krigerne. Jada, klart de hadde satelitter som kunne plukke opp dette i 1904 og bakover. Ikke bare bommer filmen stygt på 100-årsregelen hvis utgangspunkt er 1987, sender predators til et klimat de aktivt unngår, og putter aliens på Jorda før Alien 1, den speeder også opp tida fra alien-embryo til fullvoksen; ca to timer tar det nå. Filmen slutter med at en av fjellklarterne teamer opp med en predator (akkurat denne delen er grei, en stor del av AvP-tegneseriene handler om nettopp dette) for å ta livet av en alien-dronning. Et predator-skip henter den ene overlevende krigeren, men han dør av skadene, og i filmens siste shot sprenger en predalien seg ut av brystet hans.

Og det er her vi kommer til AvP2: Requiem. I en AvP-film er det jo klart vi er interesserte i hverdagen til et pizzabud som er forelsket i ei jente som er sammen med den største bølla på skolen. Uansett, etter at den tidligere nevnte predalien har drept predatorene på skipet, kræsjer det i skogen utenfor en liten landsby i Colorado (ingen hører dette). Face huggerne og predalien rømmer skipet, og en overlevende preddie klarer å sende ut et nødsignal som plukkes opp av en ensom kriger. Predatoren i denne filmen er faens badass, og han bruker masse av arsenalet fra tegneseriene, som et veggmontert lasernett laget for å forhindre bakholdsangrep, veggmonterte motion detectors/trianguleringsenheter, og en krafthanske som kan knuse betong. Når han ankommer Jorden begynner han å fjerne sporene etter alienene (et spark til den forrige filmen?), og setter av selvdestrueringsenheten til en av de døde predatorene for å kvitte seg med romskipet (ingen hører dette heller). Men selv om han er der for å fjerne bevis for utenomgjordisk eksistens, tar han seg selvsagt tid til å drepe, skinne, og henge noen folk opp i et tre.

Alien-situasjonen i byen tar etterhvert helt av, og byens beboere blir samlet i sentrum … slik at militæret kan fjerne byen fra Jordens overflate med en nuke. Kun et par av våre helter overlever (men ikke predatoren), men de blir skutt ned av militæret og omringet. I filmens siste scene presenteres predatorens plasma caster til en figur ved navn Yutani, noe som antyder at den blir opphavet til puls-riflene fra Alien-filmene.

Så. Selv om det er en ganske ræva film, og utvilsomt det dårligste håndtverket av alle filmene om disse romvesenene, så er den fortsatt bedre enn AvP1, og jeg setter pris på at den prøver å ta serien framover og på en måte knytte den til de gamle filmene, selv om den forrige filmen gjorde sitt beste for å ødelegge timelinen og etablerte fakta. Og det er faktisk en ganske bra B-film … ikke at disse franchisene har fortjent denne statusen, men de vil nok holde seg i B-territorie med mindre James Cameron faktisk kommer tilbake og fullfører Alien 5-ideene sine. 18-årsgrensen kommer til sin rett, med masser av både kynisk og glad vold mot barn, dyr, uskyldige forbipasserende, og gravide kvinner.

Tør vi håpe på at Aliens vs Predator 3 vil foregå i en faktisk sci-fi-setting?

Maskinen ser bra ut, spesielt når den står vertikalt, og jeg er glad den har slot-loading istedenfor tray, som 360 har (jeg sliter med å få discene til å ligge vertikalt, forståelig nok). Nettverksinnstillingene er veldig lette å sette opp, og Cross Media Bar-grensesnittet funker bra. Playstation Store er dessverre en ødemark, selv etter så lang tid.

Grunnen til at jeg bestilte maskinen fra Canada istedenfor å kjøpe i Norge, bortsett fra prisen altså, er at fra PS3-ens firmware-oppdatering 1.80 og utover, kan maskinen nå oppskalere DVD-er og PS1/PS2-spill helt opp til 1080p. Og de fleste DVD-ene mine er sone 1, og det samme tror jeg at BD-ene mine kommer til å bli, da det alltid er større videoutvalg i sone 1 (Blu-ray-sone A).

Så langt har jeg kun fått testet filmen Monster House, som jeg lånte hos en venn, men jeg har bestilt Silent Hill, Curse of the Golden Flower, og Letters from Iwo Jima. Monster House er nok ikke den beste bilde-showcasen for Blu-ray, da det er en dataanimert film som ikke er skutt på HD, men på film, så den er litt kornete (med vilje, men likevel). Det ukomprimerte 5.1-sporet var dog helt utrolig. Gardinene i nærheten av subwooferen flagret av trykket.

Spill til PS3 er ikke så mye å snakke om for tiden. Jeg fikk med MotorStorm gratis, et racing-spill, men det er ikke egentlig noe for meg. Det ser dog helt utrolig ut. Ikke før i september begynner det å komme spill jeg har lyst på; Assassins Creed, Half-Life 2: Orange Box, Clive Barker’s Jericho, Haze, Mercenaries 2, Ratchet & Clank Future, og Uncharted: Drake’s Fortune. Men i mellomtiden har jeg 12 spill jeg ikke har fullført på Wii, PS1, PS2, og DS.

5. juni slipper Classic Media Ghidora, the Three-Headed Monster og Invasion of the Astro-Monster (bedre kjent som Godzilla vs Monster Zero) på DVD. Begge utgivelsene vil inneholde både japanske originalutgaver og den amerikanske versjonen med dub.

I Ghidora, the Three-Headed Monster lander en meteoritt som inneholder den grusomme King Ghidora på Jorden, og Godzilla må samarbeide med Mothra og Rodan for å overvinne han, mens i Godzilla vs Monster Zero terroriserer Ghidora Planet X, og planetens innbyggere spør om å få låne Godzilla og Rodan for å bekjempe han. Men deres egentlige plan er å ta over Jorden ved hjelp av alle tre monsterene!

Flotte nyheter for meg, for nå som jeg har bestilt Godzilla Raids Again, vil jeg ha en nesten komplett Godzilla-samling. Jeg mangler da kun Godzilla vs Megalon, men det sies at den vil komme på en egen Mystery Science Theater 3000-disc. Håper det er sant, for den MST3K-samlingen den var ute på tidligere ble out of print etter første opplag.

Empty (2006, r.: Veiko Õunpuu – Estland)
Mati elsker ikke kona si, men ikke faen om han sleske Eduardo skal få henne. Så han får seg inn i en situasjon der han må tilbringe en helg med kona og hennes elsker, hvor han har en eller annen plan, men klarer ikke å kommunisere den pga sine innestengte følelser, og ikke engang alkohol hjelper.

Det er mulig regissøren har et slags budskap her, men dette er ikke et bra nok manus til å fortelle det. Scenene og hendelsene virker veldig konstruerte, og alle spiller som om de var på teater. Og når filmen din kun er 40 minutter lang, ikke kast bort fem minutter på å filme folk som stirrer inn i horisonten! 3/10

Glue (2005, r.: Alexis Dos Santos – Argentina)
Jada, det er hardt å være ung og seksuelt frustrert i Argentina. Hele manuset til filmen var visst på 17 sider, og mesteparten av filmen er bare improvisasjon fra skuespillerne (som jeg må innrømme er ganske dyktige og vel-castet). Dessverre virker det som regissøren er altfor glad i resultatet, for det er altfor mye av det, og mange sekvenser er totalt overflødige. I tillegg er kameramannen den cinematiske ekvivalenten av en “close-talker”; kameraet er konstant oppi ansiktet til folk eller på diverse kroppsdeler, noe som er utrolig slitsomt to timer i strekk. Eventuelt var zoom-knappen på kameraet hans ødelagt. 4/10

Family Ties (2006, r.: Tae-Yong Kim – Sør-Korea)
Et ganske intelligent film om familiebånd, og hvordan folk henger sammen i den store sammenhengen. Først trodde jeg det bare var løsrevne historier om folk som var i familie med veldig slitsomme folk, men inne i den tredje historien fatter man sammenhengen. Filmen er dessverre for lang for sitt eget beste, og slutten blir veldig forutsigbar, mens man bare venter på at alle trådene skal nøstes opp. 6/10

Notes on a Scandal (2006, r.: Richard Eyre – England)
Cate Blanchett spiller en lærerinne som i et svakt øyeblikk innleder et forhold med en av sine 15 år gamle elever. Judi Dench, som filmens hovedrolle og fortellerstemme, finner ut av dette, og som gammel, ugift, og ensom, melker sin maktposisjon for alt den er verdt mens hun noterer alt i sin dagbok.

En effektiv fortellerstil, smart manus, en fantastisk intens Judi Dench, og et dramatisk Phillip Glass-soundtrack gjør Notes on a Scandal til en av de beste filmene produsert ifjor. Det adapterte manuset (filmen er basert på en bok) ble veldig fortjent nominert til “best screenplay” på Golden Globes. 8/10

Chronicle of an Escape (2006, r.: Adrián Caetano – Argentina)
Målvakten Claudio blir kidnappet og torturert av håndlangere for Argentinas militære regime, mistenkt for å stå i ledtog med geriljaene. Til tross for at han er uskyldig, nekter de å la han gå før han har gitt dem et navn. Etter å ha innsett at det ikke er noen annen utvei, rømmer Claudio sammen med tre andre fanger.

Det ble avertert med at filmen skulle være brutal og ubehagelig, men den kan likevel virke litt tam for oss som har sett litt. Eneste som jeg merket enkelte i publikumet reagerte på var alle de løse iguanene mot slutten av filmen. Til tross for gode skuespillere, en aktuell historie, og god produksjon, ble jeg ikke særlig imponert av Chronicle of an Escape. 5/10

4:30 (2005, r.: Royston Tan – Singapore)
Guttungen Xiao Wu bor praktisk talt alene i Singapore, dvs han har Jung, en giddalaus koreansk “onkel”, boende hos seg, som han ikke kan kommunisere med pga språkbarrieren. Likevel virker det som Xiao idoliserer Jung, og han har en fast rutine kl. 04:30 hver morgen å spionere på den døddrukne onkelen, hvorpå han noterer ting han finner interessante i en gammel bok. Og plutselig en dag har Jung forsvunnet, the end.

I forhold til hans tidligere filmer (har jeg hørt), er 4:30 altfor stillestående. Lange, dvelende nærbilder av grining og røyking er ikke det jeg finner engasjerende i en film. Det er faktisk bare såvidt at kameraet beveger seg i det hele tatt. Kjedelig! 4/10

Princess (2006, r.: Anders Morgenthaler – Danmark)
Etter at pornostjernen Princess dør i en bilulykke er det broren hennes August som må ta hånd om hennes fem år gamle datter Mia. August blir sjokkert når han finner blåmerker på Mia, og hennes oppførsel er tydelig påvirket av morens livsstil, som vi får se glimt av gjennom kornete Super-8 hjemmevideoer. August sender et høflig brev til produksjonsselskapet Paradise Lust for å få dem til å ødelegge alt innholdet med Princess, men når de nekter å samarbeide starter en blodig vendetta …

Filmen er animert, med enkelte innslag av live-action. Tegningene er alt annet enn avanserte, scenene med datagrafikk er på tidlig 90-tallsnivå, og jeg tror tegningene animerer med en framerate på 6 fps. Likevel resonerer historien bra, og stilen gjør mulig flere smarte kameratriks og grafisk vold. 7/10

Inga tårar (2006, r.: Håkan Bjerking – Sverige)
Drama om fosterbarn. Helt grei, eneste som utmerket seg var noen av overgangene i klippinga. Regissør Bjerking (som var i salen) virket ikke særlig fornøyd med publikums reaksjon på filmen, men hva forventer han når han filmatiserer noe som liksågodt kunne stått på “de blå sidene” i Hjemmet? 5/10

Kortfilmprogram: Overdrive – Films from the North Goes Extreme

Amplifire: Into the Rage – Det var jo bare en jævla musikkvideo! Hva gjør den i et kortfilmprogram? Trasig gothgreie skutt på lavoppløselig DV. Isj. Men musikken var ok. 3/10
Marita: En sommerfuggel i vinterland – Småartig, men sånne kvasi-ironiske intervjuer gjør Bye & Rønning bedre. Tror ikke denne blir opptatt av NRK. 4/10
Inside the Mind of a Splatter Director – Intervju med splatterlegenden Jörg Buttgereit. Altfor kort og altfor lite dybde. Men Jörg er en karismatisk fyr. 4/10
Kildesortering – En fyr skyter og parterer dama si. Artige splattereffekter, men ikke mye mer enn det. Tabbene som ble spilt under rulleteksten var mer underholdende en selve filmen. 5/10
Kierros (The Circuit) – En vakt går gjennom en gammel fabrikk. Plutselig dør han. 2/10
Johnny the Bad – Den mest ambisiøse av kortfilmene, men likevel ikke bra. Her har de prøvd å lage Sin City, men uten stil og uten noe vettug historie. 5/10

Tasuma the Fighter (2004, r.: Kollo Sanou – Burkina Faso/Frankrike)
Sogo Sanou er byens stolthet, han slåss i krigen for Frankrike, og snart skal han hente pensjonen sin. Men hva skjer når har han kjøper en mølle til landsbyen på kreditt, og staten har problemer med å finne han i systemet?

Ganske koselig dramakomedie med en veldig sympatisk hovedperson. Men hva er greia med at alle svarte kvinnfolk på film er sykt masende, kjeftende, og slitsomme? 6/10

Restart (2005, r.: Julius Sevcík – Tsjekkia)
Løp, Sylva, løp! Sylva kødder med kjæresten sin på første april, og han tror det er sant at hun har hatt et forhold til broren hans. Nå må hun løpe rundt i Praha før han gjør noe overilt. Et temmelig dårlig plot, ja. Teknisk bra, men det er det. 5/10

WWW: What a Wonderful World (2006, r.: Faouzi Bensaïdi – Marokko)
Lystig marokkansk neo-noir. En leiemorder besøker alltid den deltidsprostituerte Souad etter en hit, og iblandt får han trafikkbetjenten Kenza på tråden. Han og Kenza forelsker seg, men så havner leiemorderen i trøbbel.

Filmen er leken og har et par morsomme sekvenser (trafikkbetjenten Kenza som leder bilene rundt seg som i en symfoni rinner meg i hu), men er når alt kommer til alt er den ganske hul, og går i store deler på tomgang. 6/10

Spandexmann (2007, r.: Bobbie Peers – Norge)
Enda en absurd kortfilm fra Bobbie Peers, som tidligere vant masse priser for Sniffer. Visuelt fengslende, og underfundig morsom. Vi gleder oss til en langfilm fra denne mannen! 8/10

Vinterland (2006, r.: Hisham Zaman – Norge)
Når det skal lages “innvandrerfilm” i Norge vet man vanligvis hva man går til. Kulturkræsj, foreldre som ikke godtar jentas beiler, grining og tenners gnissel … iblandt litt skyting og kriminalitet. Vel, denne handler også om arrangerte ekteskap … men vent! Begge er godt voksne, og Renas, som bor i Norge, har lenge sett på bilder av den unge vakre Fermesk. Men når hun ankommer landet er hun ikke som Renas forventet. Og Fermesk hadde også forventet mer, det viser seg at Renas også har smurt fett på CV-en sin. Filmen tar for seg forholdet disse to misfornøyde menneskene imellom, men det går jo bra til slutt. Varm og fin filmdebut. 7/10

Kill Buljo: The Movie (2007, r.: Tommy Wirkola – Norge)
Superharry, hjernedød, steike dum, ekkel, barnslig … men utrolig morsom. Det kan være jeg bare var i rett selskap og humør, men på førpremieren på filmen virket det som om de fleste var det. Å se denne tullefilmen i en sal med glade nordlendinger var en positiv opplevelse. Eneste jeg skulle ønske var at de fjernet sekvensen med Eirik Junge Eliassen som Troll-Tove. Den delen er bare beyond avskylig og poengløs, selv om det er en parodi på Kevin Costners Robin Hood-film. Kill Buljo klarer det den setter ut til å gjøre, nemlig å underholde og more oss, og får dermed en fin 7/10

Requiem (2006, r.: Hans-Christian Schmid – Tyskland)
Basert på den sanne historie om Anneliese Michel, en tysk pike som døde under et forsøk på eksorsisme. Michaela, som hun heter i denne filmen, har epilepsi, men den dypt kristne oppdragelsen hennes har fått henne til å tro det er noe helt annet. Hun har hatt en vernet tilværelse hjemme, men vil prøve å gå på skole i en annen by. Det går bra til å begynne med, men så begynner “demonene” å slå inn igjen.

Filmens tabbe er at den fokuserer på den minst interessante delen av jentas liv, pre-eksorsismen. Schmid serverer ingen konflikter, ingen budskap, bare … middelmådigheter. Skuespillerne er det ingenting å si på, og hårsveisene, musikken, og kostymene er utrolig autentiske. Filmen er tilogmed skutt på samme type film de brukte i perioden den foregår. Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor noen mente denne historien behøvde å fortelles. Se heller The Exorcism of Emily Rose, som er en herlig liten skrekkis basert på samme hendelse. Pluss at den faktisk har en spennende handling, noe man ikke kan beskylde Requiem for. 4/10

Aura (2005, r.: Fabián Bielinsky – Argentina)
Når filmen starter, diskuterer hovedpersonen med en kollega hvordan han ville utført et bankran, og vi får se det pågå mens han forklarer. Smart, stilig, og effektiv bruk av mediet. Men selvsagt får vi ingen payoff på denne scenen, noe som blir et slags tema for hele filmen. Vår utstopperhelt har også epilepsi, og følelsen man får rett før det skjer kalles for “aura”. I og med at filmen er oppkalt etter dette skulle man tro man fikk en payoff på dette, men neida! Epilepsien hans, som slår inn på et kritisk øyeblikk, har egentlig null å si, for han kommer ikke for sent til rendevouzet sitt uansett! Hva faen var poenget da, hvis den ikke har noen innvirkning på det som skjer i filmen?

Teknisk ser filmen lekker ut, da spesielt utendørsscenene i Argentinas skoger. Det kan jo være greit å ha noe pent å se på når resten er så kjedelig, meningsløst, og langdrygt (138 minutter). 5/10

The Host (2006, r.: Joon-ho Bong – Sør-Korea)
Festivalens høydepunkt for min del, og filmen jeg hadde gledet meg mest til. En monsterfilm fra regissøren av den fantastiske Memories of Murder? Hells yes! I motsetning til andre Asia-horrorer prøver The Host på noe nytt. Det er i grunn en familiefilm, altså en film om en familie som blir utsatt for prøvelser, men til slutt knyttet sammen på grunn av monsteret.

Selvsagt, familiedrama er ikke det man er mest ute etter når man ser horror, og filmen er utvilsomt på sitt beste og mest spennende hver gang monsteret er i bildet. For det er et utrolig kult monster. 7/10

The Great Match (2006, r.: Gerardo Olivares – Brazil)
Artig film om tre stammer i Mongolia, Niger, og Amazonas, som på hver sin side av Jorden prøver å få sett den store finalen mellom Tyskland og Brasil i fotball-VM 2002. Underholdende og søt liten film, men ikke mer enn det. 6/10

The Cats of Mirikatani (2006, r.: Linda Hattendorf – USA)
Jimmy Mirikatani er en gammel og hjemløs japansk-amerikansk gatekunstner i New York. Han elsker å tegne katter, og dokumentarfilmskaper Linda Hattendorf legger sin elsk på denne sjarmerende gamle mannen. Etter 11. september, mens området fortsatt er fullt av svevestøv, inviterer hun han til å bo hjemme hos seg. Etterhvert som tiden går får vi vite masse om denne mannen, at han var i en amerikansk interneringsleir under 2. verdenskrig, at han mistet kontakten med familien sin, og han har mye å si om retningen USA holder på å ta.

En fascinerende og varm film, og som en bieffekt viser den hvor bra det amerikanske systemet faktisk fungerer, sett at man gidder å ta kontakt med de rette folkene. 7/10