Super Paper Mario (Wii)
Litt skuffende. Egentlig bare et plattformspill med dårlige rollespillelementer, og en supe-klisjé Mario-historie. Mario-rollespillene har en stor svakhet, og det er at Mario, Peach, Luigi, og Bowser alle er veldig statiske personer. De eneste som viser noe endring er de nye figurene, og det er begrenset hvor mye man klarer å bry seg om en stilisert datasommerfugl. Den beste delen av spillet kommer relativt tidlig, i en verden som spiller veldig på nerdehumor og retro-referanser. Det svakeste av Mario-RPG-ene.
The Legend of Zelda: Phantom Hourglass (DS)
Nintendo går igjen i bresjen for en ny kontrollmetode i et spill, og jeg må si at å kontrollere Link med stylusen funker som en drøm. Spillet er morsomt så lenge det varer, men det er litt for få og korte dungeons, og at man må innom det samme stygge tempelet med ekkel stealth-gameplay mange ganger i løpet av spillet trekker ned.
Half-Life 2: Orange Box (PS3)
Dessverre hadde alle hypet og spoilet Portal i tre måneder før jeg fikk sjansen til å spille det, så det var ikke så morsomt for meg. Men siden Portal fikk mesteparten av oppmerksomheten, ble jeg virkelig snikangrepet av hvor fantastisk Half-Life 2: Episode Two var. Team Fortress 2 er ok, men det er for få som har spillet på PS3, så det er vanskelig å finne spill som ikke er Capture the Flag på 2Fort. Oransj boks:
Phoenix Wright: Trials & Tribulations (DS)
Ikke fullført. Phoenix er fortsatt kul, Maya er fortsatt irriterende, rettssalskampene er fortsatt konge, etterforskningsdelene er fortsatt småkjedelige og slitsomme.
Ratchet & Clank Future: Tools of Destruction (PS3)
Var faktisk litt skuffet over grafikken i dette. Bare fordi PS3 støtter en masse avanserter shaders, så er man ikke nødt til å bruke dem. De forrige spillene er kjent for å være pene og fargerike, mens Future har veldig mye (realistisk) mørke. Men det andre kjennetegnet til serien skuffer ikke: Tools of Destruction har mange geniale våpen, savnet ikke engang de gamle gjennomgangsvåpnene fra R&C1-3. Brettene er gode og artige, og skill point-ene er artige å prøve å klare.
Metroid Prime 3: Corruption (Wii)
Kontrollmetoden Retro Studios har utviklet for spillet er den beste måten å spille FPS på konsoll, og det er bra, for spillet har en overraskende hardcore vanskelighetsgrad; fiendene tåler gjerne flere hundre skudd med mindre du bruker Hyper Mode, som også skader deg. Man ønsker liksom ikke å gå i kamp når det tar så lang tid hver gang. MP3 er uansett vel verdt å spille, Metroid er alltid bra.
Assassin’s Creed (PS3)
Ikke spilt, får låne det hos Kent når han er ferdig med det.
Super Mario Galaxy (Wii)
Pur, udestillert lykke presset inn på en DVD. Fantastisk kreativt nesten hele veien, vakker grafikk, herlig orkestermusikk, og grandiose bosskamper. Et kjærlighetsbrev til gamle plattformspillfans. Og satanvanskelig på enkelte steder, selvsagt. 120 stjerner get! 9/10
Unreal Tournament 3 (PS3)
UT er UT og UT er kult. UT3 er bare UT2004 med penere grafikk. Eller, grafikken hadde vært fin hvis ikke flesteparten av brettene var satt i mørke grå lokaler. Flere utebrett plix! Warfare mode er heller ikke like moro som Assault var back in the day.
Bonus!
Conan (PS3)
En God of War-ripoff, men ikke en dårlig en, og eventuelle svakheter er ikke så farlige, for du får være Conan! Grafikken er ganske shabby, men igjen, du er Conan, som banker stygianere og kushitter så lemmer og hoder flyr, og bakken er blodstenkt. Kampsystemet er overraskende bra, og ikke en like stor trykkfest som f.eks Heavenly Sword, hvor du ikke har peiling på hva du driver med. Conan er en stor barbar, og veldig tydelig i bevegelsene sine. Dette er en God ting™.
Uncharted: Drake’s Fortune (PS3)
Actionfylt Tomb Raider-aktiv eventyrspill med både klatre-puzzles og mye skyting. MYE skyting. Ofte blir man helt overveldet av fiender, men på et vis går det likevel, og du får mestringsfølelse. Veldig kul historie, veldig Indiana Jones. Årets PS3-spill.
14.09 Super Paper Mario (Wii)
