Har du noengang spilt et spill som hater deg? Som føkker deg over med tilfeldige elementer, ikke lar deg gjenoppta egenskaper du trodde du ikke trengte, ødelegger noe du har planlagt på en prosentsjanse, eller kaster bort timesvis med framgang fordi en boss på slutten av en lang labyrint fant ut at han skulle bruke det sterkeste angrepet sitt fire ganger på rad? Det er Nocturne.

SMT: Nocturne er det tredje spillet i hovedserien til det japanske spillselskapet Atlus, og Shin Megami Tensei har en drøss med spinoffs, nå nyligst Persona 3, som var et knakende bra spill som introduserte meg for selskapet, og fikk meg til å teste ut Nocturne.

De to første spillene i serien, pluss mange av spinoffene, har aldri blitt utgitt utenfor Japan, mye takket være at spillene vanligvis har okkulte temaer, demoner, og religionskrig. «Skaperen,» kalt YHWH i spillene, dukker også ofte opp, og han er alltid en skikkelig drittsekk, og kan finne på å oversvømme planeten eller sende erkeenglene sine for å stikke kjepper i hjulene dine. (Hey, hvis jeg vil gjøre ærender for Lucifer så er vel det en ærlig sak?)

Plotet er, kjapt oppsummert, verden har gått under, og Tokyo er nå i en “Vortex World,” hvor den venter på å bli skapt på nytt. I denne verdenen er det kun seks mennesker som var i et beskyttet område da apokalypsen skjedde, og ellers er det bare demoner omkring, alle hentet fra verdens mange mytologier; gresk, japansk, norrøn, hinduistisk, irsk, med mer. Tre store fraksjoner slåss om noe kalt «magatsuhi,» en slags livsessens, for når nok magatsuhi er samlet opp kan man påkalle en gud og gjenskape verden i sitt bilde.

Mantra-organisasjonen vil ha en verden hvor kun de sterkeste har makt

Som et av disse seks menneskene, dog nå halvt demon takket være Lucifer, kan du alliere deg med en av fraksjonene, eller stoppe dem alle og gjenopprette verden slik den var.

For å hjelpe deg kan du rekruttere demoner til å slåss for deg. Du kan gi dem penger og gjenstander for å overtale dem i en kamp, noen vil tilby seg å slå seg sammen, eller du kan gå til «The Cathedral of Shadows» for å smelte sammen to demoner til en ny og kraftigere, mens egenskapene til de opprinnelige kan nedarves. Etterhvert som hovedpersonen blir sterkere kan han kontrollere kraftigere demoner fra toppskiktene fra mytologiene, dvs demoner som Odin, Shiva, Nyx, eller Satan.

Det er mye å like i spillet. Historien er original, oversettelsen er veldig bra, og spillet kveler deg ikke med dialoger og cutscenes slik de fleste spill i sjangeren har en tendens til å gjøre. Grafikken er flott til å være et PS2-spill, og musikken bidrar til en veldig spesiell stemning.

Kikuri-hime kaster bort resten av lagets runde ved å bruke en magi fienden er sterk mot

Det som kunne vært forbedret er vanskelighetsgraden. Det er bortimot umulig å spille uten en slags guide, med mindre du liker å kaste bort masse tid på å dø og å eksperimentere mot spillets ubarmhjertige bosser. Alltid like gøy å bli drept på to runder fordi du ikke visste på forhånd at bossen har en forkjærlighet for latterlig sterke vindangrep som du kunne beskyttet deg mot ved å endre på noe utstyr eller at den kun er svak mot elektrisitet og du dermed ikke har noen på laget som kan gjøre skade overhode. Du kan også bli angrepet bakfra av en tilfeldig fiende som kaster et instant kill-angrep før du får sukk for deg.

Tilogmed The Whore of Babylon kan rekrutteres

Demoner kan finne på å endre en egenskap du trenger til noe helt ubrukelig hvis du gir dem sjansen (senere spill forteller deg i det minste hvilken som endres), og når du smelter sammen demoner er det alltid en sjanse for «fusion accidents.» I tillegg inneholder spillet en lang labyrint med gulv som fjerner 50 % av livet ditt hver gang du trår på det, usynlige vegger, sjeleknusende vanskelige bosser, og ingen lagringsstasjoner. Den er valgfri, men må klares for å få den ekte sistebossen og den beste slutten. Heldigvis har man YouTube for slikt.

Konklusjon: Et veldig bra og dypt spill, men jeg ser fram til å bli ferdig med det.

Akkurat nå er min fullført-prosent på 67 %, det vil si at 33 % av spillene mine ikke er ferdigspilte på et eller annet vis.

Jeg likte tjenesten såpass mye at jeg har lagt inn alle spillene mine, og profilen min er nå linket under Spilliste i sidebar-en her.

Litt skuffende. Egentlig bare et plattformspill med dårlige rollespillelementer, og en supe-klisjé Mario-historie. Mario-rollespillene har en stor svakhet, og det er at Mario, Peach, Luigi, og Bowser alle er veldig statiske personer. De eneste som viser noe endring er de nye figurene, og det er begrenset hvor mye man klarer å bry seg om en stilisert datasommerfugl. Den beste delen av spillet kommer relativt tidlig, i en verden som spiller veldig på nerdehumor og retro-referanser. Det svakeste av Mario-RPG-ene.

The Legend of Zelda: Phantom Hourglass (DS)

Nintendo går igjen i bresjen for en ny kontrollmetode i et spill, og jeg må si at å kontrollere Link med stylusen funker som en drøm. Spillet er morsomt så lenge det varer, men det er litt for få og korte dungeons, og at man må innom det samme stygge tempelet med ekkel stealth-gameplay mange ganger i løpet av spillet trekker ned.

Half-Life 2: Orange Box (PS3)

Dessverre hadde alle hypet og spoilet Portal i tre måneder før jeg fikk sjansen til å spille det, så det var ikke så morsomt for meg. Men siden Portal fikk mesteparten av oppmerksomheten, ble jeg virkelig snikangrepet av hvor fantastisk Half-Life 2: Episode Two var. Team Fortress 2 er ok, men det er for få som har spillet på PS3, så det er vanskelig å finne spill som ikke er Capture the Flag på 2Fort. Oransj boks:

Phoenix Wright: Trials & Tribulations (DS)

Ikke fullført. Phoenix er fortsatt kul, Maya er fortsatt irriterende, rettssalskampene er fortsatt konge, etterforskningsdelene er fortsatt småkjedelige og slitsomme.

Ratchet & Clank Future: Tools of Destruction (PS3)

Var faktisk litt skuffet over grafikken i dette. Bare fordi PS3 støtter en masse avanserter shaders, så er man ikke nødt til å bruke dem. De forrige spillene er kjent for å være pene og fargerike, mens Future har veldig mye (realistisk) mørke. Men det andre kjennetegnet til serien skuffer ikke: Tools of Destruction har mange geniale våpen, savnet ikke engang de gamle gjennomgangsvåpnene fra R&C1-3. Brettene er gode og artige, og skill point-ene er artige å prøve å klare.

Metroid Prime 3: Corruption (Wii)

Kontrollmetoden Retro Studios har utviklet for spillet er den beste måten å spille FPS på konsoll, og det er bra, for spillet har en overraskende hardcore vanskelighetsgrad; fiendene tåler gjerne flere hundre skudd med mindre du bruker Hyper Mode, som også skader deg. Man ønsker liksom ikke å gå i kamp når det tar så lang tid hver gang. MP3 er uansett vel verdt å spille, Metroid er alltid bra.

Assassin’s Creed (PS3)

Ikke spilt, får låne det hos Kent når han er ferdig med det.

Super Mario Galaxy (Wii)

Pur, udestillert lykke presset inn på en DVD. Fantastisk kreativt nesten hele veien, vakker grafikk, herlig orkestermusikk, og grandiose bosskamper. Et kjærlighetsbrev til gamle plattformspillfans. Og satanvanskelig på enkelte steder, selvsagt. 120 stjerner get! 9/10

Unreal Tournament 3 (PS3)

UT er UT og UT er kult. UT3 er bare UT2004 med penere grafikk. Eller, grafikken hadde vært fin hvis ikke flesteparten av brettene var satt i mørke grå lokaler. Flere utebrett plix! Warfare mode er heller ikke like moro som Assault var back in the day.

Bonus!

Conan (PS3)

En God of War-ripoff, men ikke en dårlig en, og eventuelle svakheter er ikke så farlige, for du får være Conan! Grafikken er ganske shabby, men igjen, du er Conan, som banker stygianere og kushitter så lemmer og hoder flyr, og bakken er blodstenkt. Kampsystemet er overraskende bra, og ikke en like stor trykkfest som f.eks Heavenly Sword, hvor du ikke har peiling på hva du driver med. Conan er en stor barbar, og veldig tydelig i bevegelsene sine. Dette er en God ting™.

Uncharted: Drake’s Fortune (PS3)

Actionfylt Tomb Raider-aktiv eventyrspill med både klatre-puzzles og mye skyting. MYE skyting. Ofte blir man helt overveldet av fiender, men på et vis går det likevel, og du får mestringsfølelse. Veldig kul historie, veldig Indiana Jones. Årets PS3-spill.

TBA
Contra 4* (DS)

* = Nordamerikansk releasedato, importeres fra Canada

(Men jeg har søkt på en jobb også. Håper jeg får den.)

• Guildmaster of the Thieves’ Guild
• Master of the Fighter’s Guild
• Arch-Mage of the Mage’s Guild
• Listener of the Dark Brotherhood
• Divine Crusader of the Nine
• Main quest fullført
• Et hus i hver by
• Alle sidequests fullført (sånn ca)
• Alle daedra shrines fullført
• Møkk lei av huler
• Møkk lei av templer
• Møkk lei av Oblivion Planes

Plukket opp spillet på impuls, og nå er jeg er endelig ferdig med Elder Scrolls 4, etter nesten to måneder med ganske intens spilling (har blitt noen 20-timers helger, ja). Deilig å bli ferdig, for spillet begynte å virke som en jobb allerede tidlig i Fighter’s Guild-questene. Nå kan jeg endelig sette i gang med resten av media-backlogen min … Trodde jeg. Istedet startet jeg på Resident Evil 2 igjen.

Maskinen ser bra ut, spesielt når den står vertikalt, og jeg er glad den har slot-loading istedenfor tray, som 360 har (jeg sliter med å få discene til å ligge vertikalt, forståelig nok). Nettverksinnstillingene er veldig lette å sette opp, og Cross Media Bar-grensesnittet funker bra. Playstation Store er dessverre en ødemark, selv etter så lang tid.

Grunnen til at jeg bestilte maskinen fra Canada istedenfor å kjøpe i Norge, bortsett fra prisen altså, er at fra PS3-ens firmware-oppdatering 1.80 og utover, kan maskinen nå oppskalere DVD-er og PS1/PS2-spill helt opp til 1080p. Og de fleste DVD-ene mine er sone 1, og det samme tror jeg at BD-ene mine kommer til å bli, da det alltid er større videoutvalg i sone 1 (Blu-ray-sone A).

Så langt har jeg kun fått testet filmen Monster House, som jeg lånte hos en venn, men jeg har bestilt Silent Hill, Curse of the Golden Flower, og Letters from Iwo Jima. Monster House er nok ikke den beste bilde-showcasen for Blu-ray, da det er en dataanimert film som ikke er skutt på HD, men på film, så den er litt kornete (med vilje, men likevel). Det ukomprimerte 5.1-sporet var dog helt utrolig. Gardinene i nærheten av subwooferen flagret av trykket.

Spill til PS3 er ikke så mye å snakke om for tiden. Jeg fikk med MotorStorm gratis, et racing-spill, men det er ikke egentlig noe for meg. Det ser dog helt utrolig ut. Ikke før i september begynner det å komme spill jeg har lyst på; Assassins Creed, Half-Life 2: Orange Box, Clive Barker’s Jericho, Haze, Mercenaries 2, Ratchet & Clank Future, og Uncharted: Drake’s Fortune. Men i mellomtiden har jeg 12 spill jeg ikke har fullført på Wii, PS1, PS2, og DS.