Rapport fra Filmtreff desember ’08

I begynnelsen av denne uka var jeg i Oslo noen dager på såkalt Filmtreff for kinosjefer (og kinomedarbeidere som klarer å snike seg med mot at de betaler flybillett og opphold selv). Det foregår på Filmens hus i Dronningens gate og man får se en del filmer før tiden for å orientere seg. Og bli påspandert diverse greier fra filmbyråene som prøver å smiske for å få mer promotering.

Enkelte av disse filmene var merket på programmet med «Ingen presse tillatt,» noe som jeg vil tro betyr at de ikke vil ha forhåndsanmeldelser ute, men siden ingen leser denne bloggen uansett bør det vel gå greit. Omtalene med rød tittel inneholder SPOILERE.

Slumdog Millionaire

Filmen starter med eks-gategutten Jamal, som har klart seg helt til siste spørsmål på hindi-versjonen av Vil du bli millionær. Han blir torturert av indisk politi, under mistanke for juks. Filmen viser oss Jamals forhistorie i tilbakeblikk, og hvordan tidligere handelser i livet hans relaterer til spørsmålene han får i TV-studioet. Filmen kan sammenlignes med City of God, da den også innehar utrolig flinke barneskuespillere, fantastisk foto, flotte locations, og knallgod klipping. Inneholder også en del kriminelle elementer, men er framfor alt en såkalt livsbejaende film hvor du virkelig føler for figurene og blir i godt humør når den er over. Dette er nok den Danny Boyle-filmen som kommer nærmest Trainspotting i kvalitet.

Det er også litt Bollywood-dansing i rulleteksten for de som liker slik. 8/10

Max Manus
Dere vet hva dette er, og den blir sikkert veldig godt besøkt, men jeg spår lavere tall enn Kautokeino-opprøret. Kommer litt an på markedsføring og aviskritikere, og jeg mistenker det blir rullet mange firere og enkelte treere. Filmen er greit håndverk, men lider av litt karikerte figurer. Joda, det kan godt hende at folk snakket slik på 50-tallet, men det føles litt … Olsenbanden. «Kom igjen gutter, nå vi skal sabbotere!», og unge menn som røker pipe vil alltid se teit ut. Kjærlighetssubplotet mellom Max Manus og Tikken er også ganske flaut på grunn av både svakt manus og dårlig kjemi. Regien føles litt schizofren, kanskje fordi det er to regissører, og i tillegg overtydelig, for eksempel kan man uten problemer gjenkjenne når en actionsekvens skal starte, fordi kameraet virrer rundt ala nyere Hollywood-filmer allerede før det har skjedd noe.

Filmen burde vært mer episk og hadde hatt godt av litt mer heltedyrkelse av figurene. En stor skuffelse. 4/10

The Spirit
Dette er da Frank Millers filmatisering (ja, som regissør og manusforfatter) av Will Eisner sin genierklærte tegneserie. Jeg liker Will Eisners The Spirit. Jeg liker ikke Frank Millers The Spirit, fordi den feiler i forhold til kildematerialet på flere viktige punkter. Nummer 1: Filmen har gritty voiceover ala Sin City. Tegneserien var ganske noir iblant, men aldri spesielt gritty. 2: I tegneserien ble politietterforskeren Denny Colt antatt drept men kom tilbake som The Spirit, mens i denne versjonen ble han faktisk drept på ordentlig, og fikk et serum av The Octopus som ga vekte han til live igjen og ga han regenereringskrefter(!). 3: The Octopus var alltid en mystisk figur, og man fikk aldri se mer av han enn hanskene hans (tenk Dr. Claw i Inspector Gadget). I filmen dukker han opp i løpet av de første fem minuttene og spilles av Samuel L. Motherfucking Jackson. Og ikke nok med det, han er spenna gærn, kloner sine egne henchmen (alle spilles av Edgar fra sesong 3 av 24), og er i forskjellige scener kledd som gangster, samurai, gal vitenskapsmann, nazi, og pimp.

Dialogene i filmen er håpløse, den kommer ikke i nærheten av stilen til Sin City, alle skuespillerne overspiller, «vitsene» får deg til å himle med øynene, og som en adapsjon er den en katastrofe. Unngå som pesten! The Spirit får ett bonuspoeng for damene i filmen. 2/10

Død snø
Bør ikke sammenlignes med Kill Buljo, da denne er på et helt annet nivå. Den ser profesjonell ut, har ordentlige skuespillere, og et budsjett man faktisk kan gjøre ting med. En gjeng med ungdommer drar på hyttetur oppi fjellheimen, og som alle nå bør vite er det nazizombier begravd under snøen.

Både makeup- og resten av splattereffektene står ikke tilbake for en nyere George Romero-film, det er intet mindre enn imponerende hva gutta fra Alta har fått til. Det er plenty med humor og nerdereferanser, og Wirkola, som faktisk er en stor nerd, vet mye mer om hvordan man skal behandle en sjangerfilm enn folkene bak Fritt vilt og Rovdyr. 8/10

The Day the Earth Stood Still
Ikke så mye å si om denne. Første halvdel av filmen er uhyre vellaget og spennende, men den faller dessverre sammen mot slutten pga datagrafikk og melodrama. Filmen hanker dog inn mange poeng fordi den føles veldig autentisk, og alt av reaksjoner menneskene har ovenfor rominnvasjonen, nyhetsrapporter, og andre detaljer gjør at filmen virkelig selger at dette foregår på vår Jord, og ikke bare en Hollywood-versjon av den.

Også på plussiden er at filmen er veldig tro mot kildemateriellet, og det varmer et nerdehjerte. Gort er med, Klaatu Barata Nikto er med, bare velstand. Tror denne blir veldig godt besøkt. 7/10

Zack & Miri Make a Porno
Zack og Miri er to venner som bor i en leilighet sammen og har et platonisk forhold. Men haugen med regninger blir gigantisk, og til slutt er siste mulighet å trekke på gata … eller lage pornofilm. Men kan to venner bare ha sex uten at det ødelegger mange år med vennskap? Eller kanskje det er opptakten til noe mer?

Kevin Smith har funnet ut at folk vil ha pikk- og fjertevitser fra han, så han overkompenserer noe helt jævlig med denne filmen. Det er sexprat fra begynnelse til ende, og det er jo forsåvidt morsomt … Men siden det er en romantisk komedie blir det litt melodramatisk mot slutten (selv om Jason Mewes valser inn naken og får Zack til å gi han en dutch rudder). En søt film, men en veldig skitten søt film, og jeg er usikker på hvem målgruppen er. Blir litt samme problemet som Knocked Up hadde, men som Superbad klarte å unngå. Masse bonuspoeng for masse referanser til Dawn of the Dead (skal ikke så mye til for å bligjøre meg). 7/10

The Wrestler
Denne må dere få med dere, men jeg mistenker den havner i veldig lav distribusjon. Godgutten Mickey Rourke spiller Randy ‘The Ram’ Robinson, en avdanka fribryter som hadde sin storhetstid for tjue år siden. Han driver fortsatt med fribryting fordi det er det eneste han kan, men når han får et hjerteattakk og må vende seg til de to eneste andre personene i livet sitt, dattera han forlot, og en stripper (Marisa Tomei som fortsetter toppløs-streaken fra When the Devil Knows You’re Dead), innser han hvor lite han egentlig har.

Mickey Rourke spiller så jævlig bra, og burde nok allerede gjøre plass til Oscar-statuetten på hylla si. Filmen er regissert av Darren Arnofsky. 9/10

Anywhere but Home
Også kjent som Four Christmases. Vince Vaughn og Reese Witherspoon spiller et par som har bestemt seg for å ikke gifte seg og ikke få barn, og trives godt med det. Grunnen er at de begge har foreldre som er skilte, men når de er nødt til å dra på julebesøk til alle fire husstandene (og havner i forferdelige og pinlige situasjoner), lærer de mer om hverandre, og finner ut at kanskje de burde trappe opp forholdet likevel?

Tja, hva skal man si om den. Den starter ganske bra, med litt slemmere hovedpersoner enn vi er vant med fra slike filmer, og en del snert i manuset. Men Vince Vaughn spiller Vince Vaughn som alltid, og filmen blir skikkelig melodramatisk klisj på slutten. Isj og æsj. Totalt sett 5/10

Nord
Handler om en fyr som bor alene og jobber i et skitrekk, men en dag finner han ut at han skal besøke ekskjæresten og sønnen sin (tilfeldigvis samme dag som hytta hans tar fyr), så han hiver seg på snøskuteren og reiser Nord. På veien vil han møte flere snurrige og interessante mennesker som bor utenfor allfarvei.

Manuset er skrevet av Erlend Loe, og det er veldig godt skrevet, med god dialog og artige situasjoner og figurer. En skikkelig koselig film, rett og slett. 8/10

Revolutionary Road
Leonardo DiCaprio og Kate Winslet tilbake for første gang siden Titanic å giiiiiiiid. Vel, denne filmen kunne liksågodt hett Kate and Leo Shouting Match, for det er det mesteparten av spilletiden går til, krangling mellom dette paret som bor på Revolutionary Road i en forstad på 50-tallet. Kate finner ut at de burde reise til Paris for at Leo skal finne seg selv, men Leo får et veldig bra jobbtilbud i byen de bor i, begge er litt utro mot hverandre, og generelt masse mas.

Både DiCaprio og Winslet griner og roper og man merker de prøver veldig hardt å få Oscar. Hadde ikke Michael Shannon dukket opp innimellom, som en smått psykotisk eks-asylpasient for å gi filmen litt energi, hadde den vært en total lidelse. Det er også verdt å nevne at filmen er regissert av Sam Mendes (Road to Perdition, American Beauty), så alt det tekniske og cinematografiske er upåklagelig. Men hvis dere vil se Kate Winslet i en film som handler om forsteder på 50-tallet, se Little Children. Den er helt fantastisk. Revolutionary Road er bare slitsom. 4/10