Rockyblog

Arkiv for kategorien 'Film'

The Queen’s Gambi

lørdag 14. november 2020

Jeg elsket den nye Netflix-serien The Queen’s Gambit. Jeg så jo Anya Taylor-Joy da den var featured, så jeg sjekka opp hvem som lagde den. Scott Frank er showrunneren, av film har han bare regissert A Walk Among the Tombstones (en ganske stilig neo-noir med Liam Neeson), men han har skrevet Minority Report, Out of Sight med Clooney, The Wolverine og Logan. I tillegg har han skrevet og regissert alle syv episodene selv. You had my curiosity, but now you have my attention osv.

Vi følger sjakkgeniet Elizabeth Harmon fra hun oppdager sjakk i kjelleren på barnehjemmet til hun slåss mot den russiske stormesteren i Moskva, og for en reise! Det serien er spesielt god på er spenningen! Problemet jeg har med sjakk er at det er et utrolig dølt spill. Det er et spill for nerder som krever mye jobb, pugging, lesing og dedikasjon. I alle sjakkfilmer jeg har sett klarer de aldri å gjøre det spennende fordi du kan ikke bare vise et sjakkspill. Det tar for lang tid. Det er kjedelig å se på. Og ikke alle i publikum aner hva de ser på, du kan for eksempel ikke vise en sjakksituasjon og anta at folk vet hvorfor helten er i trøbbel. Derfor har denne serien gått i en litt annen retning, og ikke fall av nå: Sports-anime.

For å gjøre matchene interessante har hver motstander en større personlighet enn man er vant med, spesielt fra sjakkspillere slik man kjenner dem fra før. De har spesielle utseender eller oppfører seg eksentrisk, som Thomas Brodie-Sangster som ser ut som en 14-åring med bart og cowboyhatt. Absolutt noe du hadde sett i en anime.

Matchene er nesten alltid filmet sånn at sjakknerd kan følge med på brettet (og de har hatt Garry Kasparov som konsulent på serien så alt er på stell der), men spenningen kommer fra hvordan motstanderne skuespiller mot hverandre. Visuelt vist hvordan de beveger brikkene, ansiktsuttrykk, blikk, hvordan de sitter, og tilogmed hvordan de trykker på knappen på klokka. Denne serien får sjakk til å virke episk, og spesielt den siste matchen mot stormesteren er anime as fuck, det er tilogmed en del her hvor Beth slipper løs sin superkraft og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Alt det visuelle er utrolig godt gjennomført, spesielt den gjennomgående greia hvor Beth spiller sjakk på taket (du skjønner det når du ser det). Produksjonsdesignen gjenskaper 60-tallet på en idealisert måte og Anya svinser rundt i nye flotte kostymer hver episode.

Anya gjør mye av jobben med også utsnittene, kamerabevegelsene og klippinga gjør denne til en visuell nytelse. Jeg vil også påstå at chiaroscuroen er on point.

Anya Taylor-Joy er som forventet helt magisk i rollen, og bare hennes små fakter med de store ekspressive øynene sine sier ofte alt som trengs, men hun er god til å spille med hele kroppen. Beth Harmon er ingen typisk feministhelt. Hun er kanskje et geni i sjakk, men har vanskeligheter med å omgås folk, tabber seg ut flere ganger på grunn av sin overlegne personlighet og sliter med rusbruk. Det er ikke en sann historie, men Harmon er antagelig delvis basert på den rødhårede ungarske sjakkspilleren Judit Polgár som også var kjent for en veldig aggressiv spillestil.

The Queen’s Gambit får en sterk 9/10. Skal ikke se bort ifra at jeg blir å se hele denne serien igjen. Jeg har puttet Godless, western-miniserien fra samme showrunner, på Netflix-watchlista mi.

Filmåret 2019

torsdag 2. januar 2020
12995

270 er ca like mange som jeg så ifjor (274), men i år hadde jeg i større grad veldig intense perioder med filmtitting, som festivaler og shocktober. I løpet av Ramaskrik-helga så jeg 17 filmer. Mens i hele juli så jeg bare 9 totalt. 107 filmer av de 270 er fra 2019.

12996

Når du har Donnie Wahlberg på din mest sett-liste. Saw-franchisen er sammenhengende så mange av skuespillerne går igjen, dette gjelder Tobin Bell (åtte filmer og han hadde en liten rolle i The Firm som blir ni), Shawnee Smith, Costas Mandylor, Betsy Russell, Donnie Dub, Lyriq Bent, Dina Meyer, Niamh Wilson og Danny Glover (Danny er og i Jumanji TNL, The Dead Don’t Die og The Old Man & the Gun). Samuel L. Jackson med syv dukka opp i tre Marvel-filmer, Glass, Shaft, har en liten rolle i Exorcist III og er en av jedi-stemmene Rey hører i Rise of Skywalker.

Jeg gidder ingen Most Watched Directors-liste for det er mest Saw- og Marvel-regissører.

12997

LB gir deg ikke tall så jeg måtte muse over og telle men jeg mener jeg kom til 35 unike land, med ny Afrika-rekord på 4: Marokko, Sør-Afrika, Namibia og Senegal.

12999

I år har jeg inkludert Oscar-filmer fra 2018, dvs de vi får sent som kommer ut i januar/februar i Pottit Nårge. Jeg har alltid en plan om å oppdatere lista etter Oscar-utdelinga men jeg følger aldri opp. Liker fortsatt ikke å ha filmer som USA gjorde seg ferdig med for ti måneder siden på lista. Men de få 2018-filmene gjorde ikke stort innhogg på topplista. Jeg sleit veldig med å bestemme meg for topp 10-lista og shufflet de rundt ganske mye før jeg var sånn halvfornøyd. Når jeg lager disse lager jeg en lang liste over alle filmene og så flytter jeg dem opp og ned etter magefølelsen. Den komplette lista kan dere finne her, men akkurat i dag ser den slik ut:

  1. The Favourite. Jeeepp… en 2018-film. Alt i denne filmen er top-notch, fra foto til regi og lyssetting, produksjonsdesign, kostymer, hele hovedcasten ble Oscar-nominerte og vi får vår aller første Emma Stone-pupp på film. Bare å gi seg ende over her altså.
  2. Marriage Story. En tung og vond historie om et ekteskap som faller fra hverandre. Den er så god fordi den har lange scener med masse oppbygging hvor alt og ingenting skjer. Det totalt omvendte fra en blockbuster hvor man løper fra scene til scene for å passe på at ingen i publikum hverken kjeder seg eller tenker for mye over hva som skjer. Adam Driver er en av denne generasjonens beste skuespillere.
  3. Booksmart. Hollywood-komedier er omtrent alltid AIDS, så hvordan havnet denne på min topp 3? Kanskje fordi Judd Apatow, Seth Rogen eller Kevin Hart ikke har hatt noe med den å gjøre? Hysterisk morsom og ærlig teen loser-komedie.
  4. Us and Them. Et kinesisk romantisk drama på Netflix. To mennesker som virker skjebnet for hverandre møtes på et tog og vi følger deres møter og forhold gjennom livet. Dette er en nyttårsthemet film så det passer godt at du ser den akkurat nå! Husk snørrpapir og gjør deg klar til en sluttsekvens som vil totalødelegge deg.
  5. Batman vs. Teenage Mutant Ninja Turtles. Kanskje tidenes beste crossover-film. De lener tungt inn i fanservicen og gir deg absolutt alt du ønsker fra en slik crossover og mer til.
  6. Ford v Ferrari. En bånnsolid biopic fra James Mangold, som lett kan seile opp til å bli en favorittregissør hvis han holder opprettholder nivået. Ingen Gravity eller Roma i år som er en sammenhengende intens filmopplevelse, men tredje akt av Ford v Ferrari kommer nært. Ikke akkurat en stretch for Christian Bale å spille et vrangt drittsekkgeni og Damon å spille en sjarmerende highroller da.
  7. Dolemite Is My Name. Eddie Murphy is back, baby! En rasende festlig biopic om hvordan en legendarisk shitty blaxploitation-film ble til. Og ikke bare er Eddie Murphy back beibi men Wesley Snipes har en av årets aller beste og morsomste biroller.
  8. Ad Astra. Årets Hollywood sci-fi-drama er en stemingsfull Apocalypse Now-reise hvor Brad Pitt må stoppe faren sin fra å ødelegge Jorden. Og allerede på den setninga skjønner dere at denne vil ha motsigelser og B-elementer. Mange klarte ikke å deale med at det er sekvenser med rabiesbavianer, månesjørøvere og zero-g knivkamper i sitt introspektive drama men jeg synes genre-mashupene utrolig nok funker. Ingen lager film som James Gray.
  9. Penguin Highway. En guttunge er betatt av sin storbrystede tannlege som kan skape pingviner fra objekter hun kaster på parkeringsplassen i sollys. Og hva har dette å gjøre med den Annihilation-lignende svevende sfæren på andre siden av skogen? Den er ikke akkurat Your Name men er utrolig sjarmerende og kreativ, og animasjonen er fantastisk.
  10. Avengers: Endgame. En reise som startet med en B-superhelt i 2008 ble til tidenes største film og en tilfredsstillende slutt som nøstet opp 22 filmer. Marvel klarte virkelig å naile det ved å ha en klar visjon fra begynnelsen, og det er ufattelig at Disney ikke klarte eller en gang prøvde å kopiere suksessen for de nye Star Wars-filmene. Infinity War var klimakset og Endgame var denouementet (slå det opp) og en hyllest til heltene vi har blitt glad i over ti år. Marvel vil fortsette å lage filmer, men de vil aldri klarte å gjenskape dette fenomenet.

Dere kan se ti boblere i screenshottet over. Håper Come to Daddy får en norsk kinorelease i 2020.

Årets beste norske: N/A. Jeg så hele fire norske langfilmer, og den «beste» var et Tromsø-prosjekt som en kompis har vært med på å lage som heter Tullerusk. De tre andre var Spionen, Amundsen og De dødes tjern.

12998

Beste filmer sett for første gang i 2019:

  1. One Cut of the Dead (2007)En kompis solgte den inn og hjalp til å få den satt opp på TIFF. Vi var en stor gjeng som dro på samme visning og det var en av tidenes filmopplevelser. Jeg vet ikke om noen filmer som går fra «hva i faen er dette» til «å herregud dette er genialt» på samme måte. Som ofte nevnt i sammenheng med denne, ikke sjekk ut noe som helst om filmen før du ser den, og se den med flest mulig venner.
  2. The Legend of 1900 (1998). En amerikansk film som foregår på et cruiseskip lagd av en italiensk regissør som var så uheldig at den kom ut samtidig som en viss annen 1998-film som foregår på et cruiseskip, så den ble totalt overkjørt og endte med å bombe. Men! Sent i fjor ble filmen faktisk relansert i Kina og ble en kommersiell og kritisk suksess 21 år på etterskudd! Ikke verst! Den er utrolig comfy og den europeiske tilnærminga hever filmopplevelsen. Ikke forvent Cameron-action, men en pianoduell mellom Tim Roth og «Jelly Roll» Morton, den selvutnevnte oppfinneren av jazz, er et høydepunkt.
  3. Blindsone (2018). Beste norske filmen jeg så i fjor. En one shot-film regissert av en svenske og som sannsynligvis hadde vært på min topp 10 hvis jeg så den i ’18. Dabber litt av i tredje akt men Pia Tjelta er sensasjonell.

Største skuffelse:

Godzilla: King of the Monsters. 2014-filmen var ganske okei og de klarte iallfall å få personligheta til Godzilla rett, det eneste de trengte var et par til klassiske monstre så burde jo dette være i boks? Not so much! King of the Monsters overkompenserte med å pøse på med memberberries og istedenfor å finne på noe nytt bare gjenbrukte den en drøss med gamle storylines på en gang, mens menneskestoryen var helt uinteressant. At filmen var kaotisk skutt og klippet og nesten alle monsterscenene pågår i mørkt regnvær gjør fadesen komplett.

Tre verste:

  1. De dødes tjern. I serien «remakes som misser helt poenget med kildematerialet» finner vi denne gangen Nini Bull Robsahms De dødes tjern med en av de svakeste kvinnelige hovedrollene jeg har sett på lenge. Alle avgjørelsene de har tatt er feil. Når de har hanket inn en legendarisk filmklipper fra Hollywood og ikke engang han klarer å i nærheten av å redde produksjonen er det virkelig ille.
  2. Velvet Buzzsaw. Hva i faen var dette? Her har du en masse A-talent inkludert regissør Dan Gilroy, Jake Gyllenhaal, John Malkovich, Toni Collette og utrolig produksjonsdesign, men manuset/hele konseptet er så hjelpesløst at jeg skjønner ikke at det kunne ha blitt reddet på noe vis. Dette må jo ha vært en unnskyldning for å hvitvaske penger eller noe
  3. Mary Queen of Scots. En historisk film som er totalt historisk ukorrekt på alt fra kostymer til sosiale normer. Den kaster bort Saoirse Ronan og det er enda verre for Margot Robbie som blir avspist med noen få scener når filmen enkelt kunne vært styrket enormt bare ved å fokusere mer på hennes karakter.

(Jeg skrev i fjor at den tredje filmen i Netflix sin animetrilogi om Godzilla antagelig ville være #1 på bunnlista og jepp, det er den. Men jeg skrev også at jeg preemptivt inkluderte hele trilogien i 2018s bunnotering)

For å runde av, her er fem filmer jeg gleder meg til i 2020:

  1. Dune del 1 av Denis Villeneuve. Leste boka ifjor da jeg hørte nyhetene. Det er en utrolig interessant historie i en stilig og ugjestmild verden, og all castinga så langt har vært spot-on. Herregud som jeg gleder meg. Hvis denne filmen blir dårlig er hele året ødelagt men jeg tror ikke Denis vil skuffe.
  2. Last Night in Soho av Edgar Wright. Skal visst være en britisk 1960s skrekkfilm i stilen. Tenk type traileren «Don’t» som han lagde for Grindhouse.
  3. The Lighthouse av Robert Eggers. Spoiler, jeg har The VVitch på min toppliste over tiårets beste filmer. At UIP har brukt så lang tid på å få denne til Norge har vært en pinelse!
  4. Tenet av Christopher Nolan. Nolan har sagt at han har hatt lyst til å lage Bond-film, men med Brokkoliene som produsenter hadde han ikke fått mye frihet. Tenet er en ambisiøs og «mindbending» spionthriller kanskje i stil med Inception.
  5. Godzilla vs Kong. Grugleder meg. Den er regissert av Adam Wingard som jeg trodde var up and coming etter The Guest og You’re Next, men han har virkelig skuffet gang på gang nå. King of the Monsters tapte penger så med mindre dette blir en smash hit (det blir den ikke), blir dette siste gang vi ser Godzilla på kino på en stund.

Filmåret 2018

torsdag 3. januar 2019

Et temmelig bra filmår for min del. 274 filmer logget på Letterboxd, eller 287 hvis man tar med alle jeg har i tekstdokumentet mitt. Det inkluderer alle kortfilmene jeg så på Kortfilmfestivalen i Grimstad hvor jeg jobbet i sommer, og mange av disse har ikke oppføringer på nett. Jeg misset dessverre skrekkfilmfestivalen Ramaskrik ifjor, men dit skal jeg igjen i år.

Mest sette regissører:

Skrekkfilmmaratonet gjør sitt vanlige innhogg på lista, og Don Mancini, skaperen av Child’s Play-serien, troner øverst. Tom Holland regisserte den første filmen og to andre skrekkfilmer jeg så, og Sam Liu regisserer DC Animated-filmer. De er forsåvidt greie filmer, skulle bare ønske de slutta å sette dem i New 52-universet. En av disse regissørene møtte jeg faktisk: Naoko Ogigami. Hun regisserer nydelige japanske filmer i en sjanger som har blitt kalt «emotional healing». Hennes mest kjente (ble distribuert av Arthaus i Norge) er Briller.

Mest sette skuespillere:

Brad Dourif er stemmen til Chucky og Jennifer Tilly er med i flere av filmene, men det var det eneste innhugget maratonet gjorde på denne lista. Marvel er faktisk grunnen til at mange av disse er på lista og ikke nede på 3-tallet. Den eneste japaneren her var med i tre Super Sentai-filmer og stemmela en animefilm. Kan se ut som få damer på lista men også Tessa Thompson og Lily James er inne med fire filmer.

Hvis tellinga mi er rett så jeg filmer fra 30 land, men bare ett afrikansk land (Kenya).

Som vanlig har jeg dumpet Oscar 2017-filmer fra årslista. Jeg hadde originalt laget en Letterboxd-liste som inkluderte de 19 filmene, men jeg ble utsatt for en bug som gjorde at jeg havnet tilbake på den lista hver gang jeg klikka linken for den uten, så jeg var nødt til å slette den. I år så jeg 125 nye utgivelser, mot 72 ifjor. Jeg tror mye av dette skyldes at Netflix har laget en del filmer jeg faktisk har villet se, selv om de ikke alltid har vært spesielt gode.

  1. Eighth Grade – En dønn ærlig dramakomedie ispedd horrorelementer (spesielt hvis du har barn kan jeg tenke meg) om hvordan livet til en ung tenåring kan fortone seg i vår moderne alder. Gjør meg allerede klar til å protestere mot at Elsie Fisher ikke får Oscar-nominasjon.
  2. Blindspotting – Årets siste film jeg så var og en av de aller beste. Jeg så flere «svarte» filmer i år, som BlacKkKlansman og Sorry to Bother You som pusher den samme agendaen like subtilt som en Meryl Streep Oscar-tale. Blindspotting handler om mye av de samme greiene, men går i motsatt retning og fokuserer på å lage en god film først, med realistiske figurer man faktisk føler med. Utrolig ektefølt og faktisk med noe ordentlig på hjertet. I tillegg er den hylende morsom.
  3. Roma – Alfonso Cuarón viser at han fortsatt er mesteren, og lager et sterkt og emosjonelt portrett av en hushjelp i 1970-tallets Mexico samtidig som han briljerer med teknikken til enhver tid. Det eneste som kunne gjort denne bedre var hvis den var skutt på film.
  4. You Were Never Really Here – En tung, voldelig og eksperimentell affære med årets beste klipping. Skal få sett Lynne Ramsay sine eldre filmer i år.
  5. Annihilation – Filmen Paramount mente vi var for dumme til å gå og se på kino. En lekker sci-fi/horror fra den alltid visjonære Alex Garland.
  6. Spider-Man: Into the Spider-Verse – For første gang siden Toy Story i 1995 har det kommet en skikkelig gamechanger innen animasjon. At filmen er utrolig morsom, velskrevet og har en drøss med minneverdige figurer trekker ikke ned!
  7. A Quiet Place – Årets mest intense kinoopplevelse. Joda, manuset faller fort fra hverandre hvis man tenker for hardt, men når filmen er så jævla godt regissert at den får en hel sal med vanligvis støyende drittunger til å sitte musestille og holde pusten vet du at du har noe veldig spesielt.
  8. Mission: Impossible – Fallout – Cruisern og McQuarrie opprettholder sitt skyhøye nivå. Det var ikke det beste året for actionsjangeren, men Fallout klarte omtrent å bære den alene.
  9. Grensen – Årets mest originale film? Med Jon Ajvide Lindqvist på manus kan man vanligvis forvente noe underfundig og mørkt, men jeg tror de fleste ikke var klart på hva akkurat denne filmen ville servere.
  10. Ready Player One – En svær nerdefest, en ny sci-fi fra Steven Spielberg, og filmen jeg hadde det mest gøy med på kino i 2018. Surmaga elitister need not apply!

Komplett liste på 106 filmer på Letterboxd.

Beste filmer sett for første gang i 2018:

  1. The Devils (1971) – Ken Russells episke historiske religiøse og blasfemiske horrordrama om maktmisbruk er litt av en trip! Kritikeren Mark Kermode har gjentatte ganger nevnt denne som hans favorittfilm så jeg følte jeg måtte sjekke den ut. Den finnes dessverre enda ikke i en versjon som er 100 %, da flere av scenene ble altfor sterk kost for BFI sitt sensurorgan, men Special Director’s Cut-utgaven inneholder i allfall «the rape of christ»-sekvensen i lavere oppløsning enn resten av filmen.
  2. The Lion in Winter (1968) – En til gammel britisk klassiker. Et hoffdrama om Kong Henry II som må velge sin etterkommer fra sine tre forferdelige sønner. Et saftig manus med ofte lol-verdige replikker for store skuespillere som Peter O’Toole og Katharine Hepburn, og debutfilmen til både Anthony Hopkins og Timothy Dalton.
  3. A Ghost Story (2017) – A24 er et av de mest spennende produksjonsselskapene i USA akkurat nå, for de kan finne på å gi ut ting som dette. Nylig avdøde Casey Affleck dukker opp igjen i huset han hadde sammen med sin kone (Rooney Mara) som et usynlig spøkelse ikledd et hvitt laken. Dette er en av de merkeligste filmene jeg har sett og jeg elsker den mer jo mer jeg tenker på den.

Største skuffelse: The Predator – Vi trodde vi var trygge med Shane Black bak rattet, men det viste seg at han var dritings! Man kan vanligvis stole på Shane Black til å lage noe kult, retro og underfundig, pluss at han var med i den originale, så han måtte jo være et perfekt valg for å endelig lage en god ny Predator-film? Not so much! Denne filmen er et togvrak av dimensjoner, og Black var visst under så mye studiopress at han må ha gitt helt opp og bare gått for å trolle alle, noe som dessverre inkluderer kinopublikummet. Og han skjøt visst tre-fire forskjellige slutter som alle virker mer interessante enn den vi endte opp med.

Tre dårligste:

3. The Nutcracker and the Four Realms – Enda en av Disney sine interseksjonelle adapsjoner markedsført til jenter. A Wrinkle in Time kom tidligere på året og bomba, og det gjorde også The Nutcracker. Manuset får meg til å tenke på en av de der direkte til video Disney-ripoffene i kvalitet, hvor ingenting egentlig gir mening men ingen forventer noe uansett. Jeg skjønner ikke hvorfor filmen er oppkalt etter en enslig soldat som bare stod i skauen og ikke engang er hovedpersonen. Storyen er bare en variant på Alice in Wonderland bare mye dummere. Jeg likte forsåvidt den sentrale ballettsekvensen i filmen til tross for at filmen prøvde å sabotere den ved å klippe tilbake til en slitsom Keira Knightley som skal forklare alt som skjer. Det skal sies at jeg kun så denne fordi den har en sjanse til å nomineres til beste kostyme-Oscar.

2. Suspiria 2018 – Hei hva hvis vi tar en av tidenes beste skrekkfilmer, overforklarer all mystikken, fjerner alt som var bra i den gamle og forlenger spilletida med en time? Har ikke kjedet meg så mye i en kinosal på lenge.

1. Delt førsteplass: Godzilla: Planet of the Monsters/Godzilla: City on the Edge of Battle – Jeg tror jeg med god samvittighet kan slenge siste film i trilogien (premiere 9. januar) inn i her også, så slipper jeg å tenke på den om et år. Animetrilogien om Godzilla er i likhet med Suspiria over, laget av noen som helt har misset poenget. Animert Godzilla, da kan vi vel gjøre masse som live action ikke lar oss gjøre med i Godzilla-kampsekvenser og finne opp noen skikkelig rå designs på nye monstre? Eeeeeller vi kan lage et mongo sci-fi-plott hvor en alieninvasjon vi såvidt nevner har fått menneskeheten pluss en annen alienalliert vi heller ikke får særlig bakgrunnsinfo på til å rømme planeten, men så bestemmer de seg for å snu men havner i et wormhole som gjør at de går flere tusen år fram i tid og når vi kommer tilbake til Jorda er Godzilla blitt omtrent like stor som månen. Og så, istedenfor å gjøre noe moro og kreativt med dette dumme konseptet så får vi masse eksposisjonsdump, technobabble og uinteressante samtaler mellom ufattelig kjedelige figurer som alle ser klin like ut, og Godzilla er bare med i ca ti minutter per film. Og så teaser de Mechagodzilla i markedsføringa til nummer to men han er ikke engang i den, han er bare en stasjonær by. Stygg og stiv 3D-animasjon har de og. Jeg hater disse filmene og jeg hater de som lager dem.

Har du en filmliste for 2018? Svar gjerne i kommentarene eller link til eget blogginnlegg eller Letterboxd-liste!

Aquaman

fredag 28. desember 2018

Aquaman er et ganske dårlig og klisje manus, men regissert av en veldig god regissør. Dette er en film som lener seg 100 % på at regissøren klarer å dra prosjektet i havn. For altså, storyen er en mix av minst fem andre filmer inkludert Lord of the Rings, Black Panther og Star Wars-prequelene. Aquabro har karisma, men ikke nok til å bære filmen. Mera (Amber Heard) er en god sidekick og får mye kult å gjøre, men mangler desperat kjemi med Momoa. Det er tilogmed en ekstremt lite troverdig romantisk montasjesekvens. Det er to badguys, hvor den beste av dem ramler ut av filmen før klimakset sånn at vi kan fokusere på den kjedelige istedet. De jeg hadde mest sympati med var Nicole Kidman og Temuera Morrison som Arthur sine foreldre, selv om den digitale forynginga av dem i begynnelsen av filmen fikk meg til å lure på om dette egentlig var en skrekkfilm.

aquaman30.jpg

Men det er ikke karakterene de $160 millionene har gått til, det er action og spetakkel. James Wan er en regissør med perfect record i min bok, fra Saw til The Conjuring 2 (har ikke sett Dead Silence). Han har ikke laget noen dårlige filmer og jeg hadde et håp om at han ville levere noe kult med Aquaman. Og det har han absolutt. Nå kan jeg lite om tegneseriefiguren og verdenen hans, men alt av undervannsgreier er fantastisk realisert. Atlantis som er bygd av gamle ruiner og neon-aktig bioluminescens som leder til en vaporware-låt på soundtracket under en forfølgelsessekvens her. De marerittaktige skapningene i The Trench og nødblusset som lyser opp svermen i denne sekvensen er et bilde som kommer til å bli ikonisk. De demoniske krigerne fra The Brine. Den minimalistiske sci-fi, nesten Eldar fra Warhammer 40K-aktige designen på byen og skipene til fiskefolket. Hvordan kameraet kastes gjennom lufta mellom de to kampene på hustakene i Sicilia.

Den har gigantiske krabber, kraken, pleiosauruser, sjøhester med horse armor og sharks with frickin’ laser beams attached to their heads. Og en scene hvor noen blir drept av rødvin. Filmen er bare et Queen-soundtrack fra å være vår generasjons Flash Gordon.

Aquaman-Trailer-2-NYCC-2018-20.jpg

Hvis du er ute etter noe mer karakterdrevet, som Wonder Woman klarte ganske bra, så bør du ikke forvente det her. Dette er bare bananas actionmoro hvor tilogmed Nicole Kidman får en uavbrutt 360 one-take slåssescene. Den er litt lang, noe som merkes spesielt godt i scenene hvor de prøver å bygge opp Arthur/Mera, men jeg koste meg nok til at jeg ruller 7/10. Absolutt se den i 3D.

Filmåret 2017

lørdag 6. januar 2018
 
I 2017 så jeg 260 filmer, som er det høyeste siden 2004. Ekstra mange filmer ble sett i januar/februar da jeg så Oscar-filmer, og på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik i Oppdal i oktober.
 
 
Det årlige Halloween-maratonet ga lite utslag på topplistene i år, siden Romero regisserte alle filmene in Living Dead-serien. De to spinoffene vi så var av Lucio Fulci. Jeg måtte slå opp hvem Chris Smith var og wow, Jim Carrey/Andy Kaufman-dokumentaren og American Movie (AVGN sin favorittfilm) er laget av samme fyren! Woody Allen er på lista igjen, og sikkert igjen i år fordi han har masse bra i katalogen sin som jeg sakte har prøvd å ta igjen.
 
 
Så visst en haug av filmer med John Goodman ifjor. Han var med i Valerian, Transformers 5, Atomic Blonde, Kong: Skull Island, Patriot’s Day og jeg aner ikke hva den siste er. Terry Notary spilte aper i alle fire filmene jeg så han i, men var kun synlig i en av dem, The Square. Living Dead-filmene har nye skuespillere i hver film, men makeupeffektgutta Greg Nicotero og Tom Savini har sneket seg inn i flere av dem som zombier.
 
Jeg så filmer fra 26 land, og klarte å se tre filmer fra Afrika i fjor i motsetning til null i forfjor.
 
 
1. Blade Runner 2049 – Så denne to ganger på kino, og etter andre gangen skrudde jeg den opp fra en 9/10 til 10/10. Ingen filmer er perfekte, men det var ca ti sekunder jeg skulle ønske ikke var i denne og synes ikke det er nok til å trekke ned scoren. Stemninga, musikken, det visuelle, at den har respekt for den gamle samtidig som den nekter å respektere de dumme tingene Ridley Scott har sagt i ettertid. Årets opptur og beste film.
2. Baby Driver – Edgar Wright er flinkis igjen med dette kjærlighetsbrevet til alt han synes er kult med film. Jeg er enig med han; film skal mest av alt være underholdende, og ingen filmer hadde så mange kule sekvenser som denne i fjor.
3. Paddington 2 – Paddington 1 er en perle, og denne er enda bedre. Det er en slags Wes Anderson light, en perfekt familiefilm med gode moraler som kan være et springbrett for å få den yngre garde mer interessert i ordentlige filmer istedenfor det Minion-rælet de vanligvis blir utsatt for. Mesterlig regissert, og med et ensemble av Storbritannias beste karakterskuespillere. Putt Emma Thompson i den tredje så er denne trilogien perfekt.
4. The Shape of Water – Fikk se en forhåndsvisning av denne på Ramaskrik. Det er noe så sært som en kjærlighetshistorie mellom ei døvstum dame og et fiskemonster laget på et lavt Hollywood-budsjett på $20 mill. Guillermo sin beste siden Pan’s Labyrinth og veldig mange vil nok putte denne på sin 2018-liste.
5. Your Name – Ser lite anime for tiden, men de få tingene som faktisk lekker ut av Japan og havner i vesten imponerer meg ofte. Your Name er en bodyswap-film med flere crazy twister og årets nydeligste animasjon.
6. Logan – En superheltfilm som transcenderer sjangeren sin er ikke noe som skjer ofte. Det var oppriktig vemodig å ta farvel med Hugh Jackman på slutten av denne filmen.
7. War for the Planet of the Apes – Apeapokalypse Now+The Unforgiven= WftPotA. Avslutningen på denne fascinerende og teknisk imponerende trilogien er også den beste av dem. De må da finne opp en eller annen pris å gi til Andy Serkis snart?
8. Wonder Woman – Ingen forventet noe fra enda en DCEU-film, iallfall ikke jeg, men regissør Patti Jenkins hadde faktisk noe å komme med. Diana Prince er den beste superhelten på film siden Christopher Reeves Superman, fordi hun slåss ikke mot noe. Hun slåss for noe.
9. Brawl in Call Block 99 – Denne snek seg inn helt på slutten av året. Det er den nye filmen fra regissøren av Bone Tomahawk . En grim, kvalmende, men også håpefull film. Ikke for pyser!
10. IT – En skrekkfilm basert på litt søplete materiale som faktisk både får ungdom i publikum til å hyle og er en genuint god film med gode figurer spilt av gode barneskuespillere. Snakk om overraskelse! Og bedre enn Stranger Things sesong 2!
 
Den komplette listen på 72 filmer ligger på Letterboxd.
 
[IMG] 
Beste filmer sett for første gang i 2017:
1. The Best of Youth (2003) – Et italiensk epos på seks timer som følger to brødre gjennom 40 år og bla. foregår i Norge! 
2. Hush (2016) – En Netflix-film av Mike Flanagan, som også regisserte Oculus og den nye Gerald’s Game (også verdt å se!). Solid og realistisk skrekkthriller hvor twisten er at hovedpersonen er døv.
3. Blind Fury (1989) – Den filmen hvor Rutger Hauer spiller en blind sverdsvinger. Fantastisk 80-talls cheese med masse personlighet. Merker jeg har mange filmer med handicappede på lista i år.
 
Årets skuffelse: Kan ikke si jeg ble direkte skuffet over noen filmer i år, men Baywatch burde ha vært mye bedre. Hva kunne ikke f.eks Lord og Miller gjort med denne? Det hadde og vært fint om It Comes at Night ikke dreit seg ut i tredje akt, og om Guardians of the Galaxy vol 2Thor: Ragnarok og Spider-Man: Homecoming ikke hadde vært så safe, men sånn er Marvel nå. Kunne sikkert puttet deler av Star Wars: The Last Jedi inn her og.
 
Tre dårligste:
3. Transformers: The Last Knight – Fortsatt søppel, og selv om denne er mindre søppel enn andre i serien veier de opp for det med å være teknisk udugelige. Fanastisk.
2. Alien: Covenant – Det mest positive med at Disney kjøper Fox er at Ridley sannsynligvis ikke får lage flere Alien-prequels. Manuset klarer å være like grensesprengende ræva som Prometheus, og inneha ikke bare dumme figurer, men også en dum skurk som nå praktisk talt er badguyen for hele Alien-serien, noe som gjør alle de filmene retroaktivt dårligere. God faens jobb, Ridley. Din fjott.
1. Hjemsøkt – lol. Bare lol.

Transformers: The Last Knight

lørdag 24. juni 2017

Jaja så jeg var og så Transformers: The Last Knight. Denne er som forventet en dårlig film, men ikke like grufull som «artige» anmeldelser skal ha det til. De positive tingene er at denne på en måte har et … vel, vettugt blir feil ord men den har et slags plot man kan følge, med en macguffin og et mål i sikte. Det gjør at du vet hva som må oppnås for at heltene våre skal vinne, og tredje akt blir ikke bare en lang meningsløs rumble i en by. En annen positiv ting er at siste akt denne gang faktisk ikke er en lang meningsløs rumble i en by, men noe mer kreativt.

Figurene i filmen er stadig helt forferdelige. De har vanligvis ca to karaktertrekk og et av de trekka er at de er en pikk. Mark Wahlberg er tilbake og hans karaktertrekk er at han er en far, og oppfører seg som en pikk mot alle. Den kvinnelige hovedpersonen er britisk og dame. De tre «featured» autobottene fra TF4 er tilbake: Hound, han er feit og en pikk. Han irske roboten, han er irsk og en pikk. Han japaner-roboten er fortsatt med, han er bare en stereotyp. Bumblebee er stadig med og har fortsatt ingen personlighet fordi fem filmer inn i serien har de enda ikke gidda gi han en stemme. Av en eller annen grunn er det en introduksjonssekvens for en jentunge som er i filmen uten å tilføre den noe. Hun er der bare fordi unger er en stor del av målgruppa så det burde vel være en der, men tilfører filmen ingenting. I tillegg lurer jeg på om figuren originalt skulle være en gutt, for Wahlberg kaller henne for «bro» hele tida. Hun har en sidekick-robot som virker som en Bay-versjon av en Minion som kun kan si «Ay chihuahua». Men det er to standouts, og det er (såklart) Anthony Hopkins og butler-roboten hans Cogman. Hopkins er som forventet mest i filmen for å levere eksposisjon, men merkelig nok så virker det som Hopkins har det dødsgøy på sett og det skinner igjennom. Denne filmen lar han sikkert gjøre veldig mye rart han ikke gjør til vanlig. Kanskje han liker å få behandle andre folk som dritt, for karaktertrekkene hans er at han er britisk og en pikk. Cogman har bare ett trekk og det er at han er en pikk. Men han er mer underholdende enn de andre i filmen, og minner på mange måter om K2-SO fra Rogue One.

Michael Bay på sett

Men nå ble det litt for positivt så over til selve filmskapingen da. Klippinga er hårreisende dårlig. Jeg måtte slå opp hvem det var og IMDb-sida sier at denne filmen hadde SEKS klippere. Det forklarer egentlig ganske mye, de har sikkert bare fått en generell beskjed om å holde tempoet oppe. Når det ikke er slåssing eller eksplosjoner på lerretet, så er det noen som prater, gjerne om noe åpenbart som foregår akkurat nå i tilfelle det er noen med negativ IQ som ikke skjønner det. Det er ingen stillhet i filmen, det er ingen som får ha et «character moment». Og denne greia hvor filmen bytter format mellom 1.85, 2.00 og 2.35 hele faens tida vil jeg seriøst aldri se igjen. Det er utrolig distraherende at en film som har så mange klipp som en Bay-film har skal bytte format nesten hver gang det byttes kameravinkel. Det gjør og filmen mindre helhetlig. Det er ikke bare formatet som endres av en annen linse, men også detaljene, bakgrunnsdybde, mm. Jeg antok at det var fordi Bay valgte format ettersom hva som får shottet til å se best ut, men det som det faktisk virker som etter å ha sett filmen er at de har skutt masse coverage med kameraer som hadde forskjellige formater, og så har de bare ikke gidda å fikse det under klippeprosessen. Det er nesten en skandale at de har sluppet en film som har så lite innsats bak seg på kino. Disse filmene har alltid vært en fornærmelse mot publikums intelligens, men dette er et direkte angrep på alle som mener at film er et medium man burde ta på alvor.

The Handmaiden (Chan-wook Park, 2016)

mandag 16. januar 2017
 
Det gikk ca to dager inn i 2016 før topplista mi fra forrige innlegg måtte endres. The Handmaiden er satt i Japan-okkupert Korea på 1930-tallet og handler om en kvinnelig lommetyv som samarbeider med en svindler for å lure en formue fra en rik arving. Hun skal gå undercover som hennes tjenestepike og få arvingen til å forelske seg i svindleren. Og så oppstår det såklart en del komplikasjoner. Det er best å ikke vite så mye mer, men dette er en utsøkt erotisk psykologisk thriller i tre deler som gjør for sex og bedrag hva Oldboy var for vold og hevn. Det er mye her som jeg ikke trodde man kunne vise på film i Sør-Korea (de har nulltoleranse for porr). Park er en sånn fyr som pusher grenser, og spesielt når det er såpass viktig for filmen er det tøft at det ikke holdes tilbake. Sexscenene er ikke like eksplisitte og lange som Blå er den varmeste fargen, men de er mye mer emosjonelt intense. Sex brukes som klimaks der en annen av filmene hans hadde hatt en voldsutgytelse, og det er så utrolig bra gjennomført. Hele filmen er en estetisk nytelse, herregården mesteparten filmen foregår i er en fusjon av japansk og britisk design, kostymene er flotte, og musikken bidrar til en konstant nesten hypnotiserende atmosfære. 
 
Hadde det vært rettferdighet i verden så hadde The Handmaiden blitt nominert til Oscar for beste film, score, foto, produksjonsdesign, klipp, og kvinnelige hoved- og birolle, uavhengig av at Sør-Korea leverte Jee-woo Kims Age of Shadows som sitt bidrag. Men den har jo ingen Weinsteiner som kjemper for den.
 
Hvis jeg skulle peke på en eneste ting som ikke er fullkomment i denne filmen så er det han som spiller onkelen. Make-upen og måten han ter seg i de siste scenene får han til å virke som en karikatur, men det skader ikke filmen særlig mye. The Handmaiden får en sterk 9/10
 
Arthaus distribuerer filmen i Norge under navnet Kammerpiken, og den får premiere her 7. april. Filmen finnes også i en Extended Cut i Sør-Korea etter at den fikk så mange etterspørsler om det fra fansen.

Filmåret 2016

mandag 2. januar 2017
Dette innlegget er laget på basis av statistikk fra Letterboxd.
 
 
Mest sette skuespillere:
 
 
Doug Bradley og Ashley Laurence er på lista pga Hellraiser-maratonet i oktober, og de to ukjente navnene pluss Bill Hader er stemmeleggere som bare helt tilfeldig har vært med i flere av filmene jeg har sett.
 
 
Jeg har jeg sett litt gammel Disney i fjor, som er hvorfor Jack Kinney og Hamilton Luske dukker opp. Jeg så også Rebuild of Evangelion-filmene på nytt siden den tredje kom ut på blu-ray og alle de tre japanerne er kreditert som regissører på dem. Rick Bota har regissert tre Hellraiser-filmer.
 
 
Jeg antar disse betyr film med høyest/lavest score på Letterboxd. Revelations er Hellraiser 9, den verste i serien som ikke engang har Doug Bradley fordi han mente manuset saug. Den mest obskure er Filmjunkiene sin dokumentar om den nesten ukjente norske anarkistiske filmskaperen Bredo Greve. Ble sluppet på DVD i fjor.
 
Around the world-messig klarte jeg å se filmer fra 29 land ifjor, som er 10 flere enn i 2015! Men klarte visst å unngå hele Afrika.
 
 
Topp 10 filmer fra 2016!
 
 
  1. The Nice Guys er en film av den typen som ikke lages lenger. Jeg hater amerikanske komedier, og så ikke en eneste i år unntatt denne og Mascots fordi de bare handler om masse wacky situasjoner med folk som roper høyt og overspiller. Med The Nice Guys har Shane Black laget den nå nesten utdødde typen film hvor komedien kommer fra godt skrevne figurer. Ryan Gosling spesielt er hysterisk artig og jeg hadde lett tatt en hel TV-serie med disse gutta (og jentungen). Dessverre var det ingen som så The Nice Guys på kino, men du finner ikke et menneske som har sett filmen som ikke liker den.
  2. The Witch var årets mest intense filmopplevelse. Jeg hadde hørt masse bra om den og kjøpte den på blu-ray for best mulig lyd- og bildeopplevelse. Den skuffet ikke. Historien om en kristen familie som blir utsatt for en satanisk heks i skogen er legit skummel og mesterlig skutt og regissert. Og dette er en debutfilm!
  3. Jeg blir glad bare jeg tenker på Sing Street. Fra regissøren av Once, som jeg også elsker, handler om en gutt som vil starte et band for å imponere ei mystisk jente. Ærlig skriving, herlig cast, klassiske musikkreferanser, god originalmusikk, og en geniun entusiasme for materialet. 100 % livsbejaenhet garantert!
  4. Arrival er også en film av typen man ikke ser ofte; en bred sci-fi-film som respekterer publikums intelligens.
  5. Hell or High Water er en god historie med et sylskarpt manus og skuespillere i storform. Jeff Bridges sin rolle virker som kulminasjonen av karrieren hans.
  6. The Girl with All the Gifts. Wow, man kan faktisk gjøre noe nytt med zombier i 2016? En spennende Last of Us-type road trip med en god cast, fantastisk produksjonsdesign og et godt manus adaptert av bokas forfatter. Merker dette veldig ofte er et pluss!
  7. Everybody Wants Some!! er såklart en mye mindre ambisiøs film enn Boyhood, men er mer engasjerende selv om ingenting egentlig skjer i denne heller. Det er bare en gjeng med herlige figurer som ikke føles som klisjeer eller arketyper, men ekte mennesker.
  8. Zootopia er den beste Disney-filmen på evigheter. Perfekt casting og et fint budskap i et smart manus. Den ser også utsøkt ut og er full av smarte detaljer fra de som designet verdenen den foregår i.
  9. Fantastic Beasts and Where to Find Them funker der Rogue One feiler. J.K. Rowling har skrevet en helt ny cast med figurer som vi umiddelbart bryr oss om. Den følelsen når Queenie ikke er kjæresten din. :qq:
  10. Captain America: Civil War. Det store klimakset til Marvel Cinematic Universe fase 2 leverte varene, og årets aller beste actionsekvens.
Komplett liste på Letterboxd.
 
 
Årets overraskelse: Star Trek Beyond. Etter de to forrige filmene hadde jeg lave forventninger til denne, men øynet et lite håp med Simon Pegg på manus. Denne gjør det smarte valget og ignorerer all idiotien i de forrige, og at alle filmversjoner av noe må være så jævla episk. Dette er en ganske frittstående story med Star Trek-crewet og ferdig med det. At de allerede sier de skal bringe tilbake faren til Kirk i neste gir meg bange anelser om at de ikke har lært, men det gir vel mening siden ingen gidda se Star Trek Beyond på kino. Derp.
 
Årets beste norske: Kongens nei. Endelig et norsk Oscar-bidrag man ikke trenger skamme seg over! Og endelig en norsk storfilm som føles norsk, og ikke bare er regissører som prøver å etterligne Hollywood.
 
Årets skuffelse: Cafe Society. Dette var dølle greier og hadde ikke engang et plot. Prøv hardere neste gang, Woody! Og ta gjerne et friår, ingen blir sure!
 
Årets wæt: The Mermaid. Dette var den mest innbringende filmen i Kina i år, og dermed en av de mest innbringende filmene i verden. Men den er jo urteit, ikke spesielt morsom, og sannsynligvis Stephen Chow sin aller dårligste film, så hva er greia? Jo, det jeg lærte av en kompis med kinesiske kolleger var at siden det kinesiske folk har piratkopiert Stephen Chow sine filmer i over tyve år så var det en kampanje for å endelig gi han det han fortjener, og alle fansene hans dro på kino for å se denne. Og han har jææævlig mange fans. Synd filmen ikke var bra da!
 
Tre dårligste:
  1. Suicide Squad. For noe møl! Vet ikke hva som er verst, at DC tror dette faktisk holder, eller at det er folk som faktisk forsvarer filmen?
  2. Deepwater Horizon. Ekstrempatriotisk katastrofefilm på en oljerigg full av klisjé typer og lite troverdige texanere (spesielt etter å ha sett Hell or High Water!). Kaster også bort Kurt Russel og Ed Harris.
  3. Batman v Superman: Dawn of Justice. Jeg har virkelig null forventninger til de neste DC-filmene. Så mye bra kildemateriale og så velger de en regissør som ikke respekterer det, og tar geniale avgjørelser som å droppe det som gjør Batman til Batman. Årets Justice League blir heldigvis den siste filmen med Snyder bak roret.

DCs animerte superheltfilmer

tirsdag 8. mai 2012

I disse Avengers-tider føler jeg at jeg må gjøre folk oppmerksomme på DC Comics sine animerte versjoner av klassiske storylines.

Kronologisk etter utgivelse, klikk bilde for IMDb:

Basert på The Death of Superman-storylinen. Er ikke fan av tegnestilen her, og selve plotet med at Lex Luthor har Superman-kloner finner jeg ikke veldig spennende. De kunne godt kjørt den varianten hvor alle de forskjellige Supermennene prøvde å ta over posisjonen istedet. (mer…)

The King of Fighters movie summary

lørdag 25. september 2010

The film opens with Mai Shiranui (Maggie Q) in the shower. She gets out and has a flashback where she fights Mr. Big in a freezer and wins.

She goes to an event hosted by Chizuru, where she meets up with her close friend Iori Yagami. After some boring talking about the three legendary relics, the Yata Mirror, Kusanagi sword, and the Yasakani necklace, a very young-lookning Rugal (played by Ray Park doing his best Batman impression and randomly falling into a British accent) shows up to threaten Chizuru, cut her with the legendary Kusanagi sword, and fire a submachinegun into the audience. He runs off with the sword to an office where he finds another relic, the Yata mirror. Rugal cuts himself with the sword, grabs the mirror, and teleports away with it. He did not bring the sword as we find out it is a fake.

To learn more about the relics, Mai finds Saisyu Kusanagi in an asylum, but he’s silent. On the way out she meets his son Kyo. She then meets up with Iori again and all three go visit Saisyu. At the mention of the name Yagami, Saisyu wakes up and attacks Iori.

Cut to Chizuru in a hospital bed. Rugal has somehow taken control of the KoF tournament from inside another dimension (uh?) and is challenging everyone!

Quickly cut to some pretty women doing yoga. It’s Vice and Mature, and we get a short sensual scene between them in the locker room. As they wear their bluetooth earpieces they teleport to an arena with Rugal, dressed like Fred Durst. He beats them easily and «bonds» with Mature. Vice calls up several fighters and tells them to accept Rugal’s challenge. Then she gets raped or something, I dunno.

So Saisyu died off-camera and Mai, who we find out from some CIA douche is an undercover agent sent to infiltrate the tournament, goes with Kyo to learn more about the Kusanagis. They go to his home and somehow she almost breaks his arm so she can heal him and set up a Iori/Kyo/Mai love triangle. No mention of Andy Bogard. Kyo tells a story he heard about the Orichi power. Also he says Rugal made his dad insane.

CIA douche shows up and tells our three heroes Rugal is killing tournament fighters. During this scene she calls the CIA douche «Terry». Oh what the hell, Terry Bogard works for the CIA? She also talks about the other dimension, which she explains is where the fights usually take place. So Iori steals her earpiece and teleports away, showing up in a room with mannequins and Rugal wearing … uh, some really gaudy clothes including plaid pants, a pink scarf, and a bowler hat. He sics Vice and Mature on Iori, who almost gets defeated until he unleashes his Orochi power, which starts floating around the room as a big ball of snakes. Then he beats up the girls but teleports back before he kills them, leaving the Orochi power behind.

Later, Iori nags Kyo about not knowing about his family history and his destiny to fight Orochi, and gives him the teleport thingy. Kyo winds up before Rugal and they have a short fight that Kyo loses in two seconds. Rugal just laughs at his uselessness and sends him back. This makes Kyo even more whiny, and we get another scene with Mai whining that they need his help and his sword to defeat Rugal. Turns out Kyo had the sword they were looking for all this time, he just didn’t feel like bringing it out.

So Terry Bogard has now gone around and confiscated all the teleport devices from the different fighters so Rugal won’t kill them (and making sure we don’t need to see any more KoF characters in this movie). This doesn’t mean Rugal can’t teleport out, grab someone, and then teleport away, which he does with Mai right after the plot point has been brought up. It’s probably worth mentioning that whenever someone goes to the other dimension, they are dressed as they do in the game. Except for Mai, who wears a blue lingerie thing. Kyo and Chizuru teleports in as well, and so does Terry, finally wearing his red outfit and looking like he should! Kyo pulls out the sword but is sent to a sub-dimension and has to fight Rugal (dressed like Geese Howard) alone. Well at least until Iori shows up and there’s lots of silly fire special effects.

Meanwhile, Mai and Terry are in their own little sub-dimension and fight Vice and Mature and a lot of bums in back alleys while looking for a door to teleport to the rest of the gang. As they show up Rugal tells about the time when he fought the clans for the Orochi throne. The Orochi (the previously mentioned floating ball of snakes) was summoned and Iori took it into him, flying into a rage and destroying Saisyu’s mind. When the flashback is over Iori is still in the rage from inside the flashback and attacks Kyo. When he goes for Mai, Kyo sees no other way than to slice Iori with the Kusanagi blade, which cures him. Rugal gets pissed and sends everyone to a back alley, then tries to set fire to our heroes with his fire powers that we all remember from the game. Mai defends our heroes by making an electric barrier, as we remember from the game. Chizuru also shows up and annoys Rugal by teleporting around. There’s a big brawl with everyone plus the bums. Somehow Chizuru dies and transfers the mirror’s powers to Mai. With the combined powers of the mirror, sword, and necklace that was mentioned once earlier but Iori has been carrying around, they almost defeat Rugal. But almost isn’t good enough, and Rugal knocks everyone down and destroys the sword. But Kyo gets a flashback and gains the Power of Love (Guts +2/Hearts +3/Smarts +1/Will +1), which lets him regenerate the Kusanagi sword and throw it at Rugal, which breaks his spell over Vice and Mature, all the bums fall over, and Terry can pick up his Fatal Fury cap again.

Then we get the cliché ending at the docks with everyone looking out over the water, Saisyu’s ghost shows up to talk to Kyo that he should trust his new friends (uhh even that Yagami guy you attacked on sight?), roll credits.

Number of times Kyo does a fire-related attack: 0

This is a bad movie with bad acting and a terrible script. Don’t watch it.