Jeg elsket den nye Netflix-serien The Queen’s Gambit. Jeg så jo Anya Taylor-Joy da den var featured, så jeg sjekka opp hvem som lagde den. Scott Frank er showrunneren, av film har han bare regissert A Walk Among the Tombstones (en ganske stilig neo-noir med Liam Neeson), men han har skrevet Minority Report, Out of Sight med Clooney, The Wolverine og Logan. I tillegg har han skrevet og regissert alle syv episodene selv. You had my curiosity, but now you have my attention osv.

Vi følger sjakkgeniet Elizabeth Harmon fra hun oppdager sjakk i kjelleren på barnehjemmet til hun slåss mot den russiske stormesteren i Moskva, og for en reise! Det serien er spesielt god på er spenningen! Problemet jeg har med sjakk er at det er et utrolig dølt spill. Det er et spill for nerder som krever mye jobb, pugging, lesing og dedikasjon. I alle sjakkfilmer jeg har sett klarer de aldri å gjøre det spennende fordi du kan ikke bare vise et sjakkspill. Det tar for lang tid. Det er kjedelig å se på. Og ikke alle i publikum aner hva de ser på, du kan for eksempel ikke vise en sjakksituasjon og anta at folk vet hvorfor helten er i trøbbel. Derfor har denne serien gått i en litt annen retning, og ikke fall av nå: Sports-anime.

For å gjøre matchene interessante har hver motstander en større personlighet enn man er vant med, spesielt fra sjakkspillere slik man kjenner dem fra før. De har spesielle utseender eller oppfører seg eksentrisk, som Thomas Brodie-Sangster som ser ut som en 14-åring med bart og cowboyhatt. Absolutt noe du hadde sett i en anime.

Matchene er nesten alltid filmet sånn at sjakknerd kan følge med på brettet (og de har hatt Garry Kasparov som konsulent på serien så alt er på stell der), men spenningen kommer fra hvordan motstanderne skuespiller mot hverandre. Visuelt vist hvordan de beveger brikkene, ansiktsuttrykk, blikk, hvordan de sitter, og tilogmed hvordan de trykker på knappen på klokka. Denne serien får sjakk til å virke episk, og spesielt den siste matchen mot stormesteren er anime as fuck, det er tilogmed en del her hvor Beth slipper løs sin superkraft og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Alt det visuelle er utrolig godt gjennomført, spesielt den gjennomgående greia hvor Beth spiller sjakk på taket (du skjønner det når du ser det). Produksjonsdesignen gjenskaper 60-tallet på en idealisert måte og Anya svinser rundt i nye flotte kostymer hver episode.

Anya gjør mye av jobben med også utsnittene, kamerabevegelsene og klippinga gjør denne til en visuell nytelse. Jeg vil også påstå at chiaroscuroen er on point.

Anya Taylor-Joy er som forventet helt magisk i rollen, og bare hennes små fakter med de store ekspressive øynene sine sier ofte alt som trengs, men hun er god til å spille med hele kroppen. Beth Harmon er ingen typisk feministhelt. Hun er kanskje et geni i sjakk, men har vanskeligheter med å omgås folk, tabber seg ut flere ganger på grunn av sin overlegne personlighet og sliter med rusbruk. Det er ikke en sann historie, men Harmon er antagelig delvis basert på den rødhårede ungarske sjakkspilleren Judit Polgár som også var kjent for en veldig aggressiv spillestil.

The Queen’s Gambit får en sterk 9/10. Skal ikke se bort ifra at jeg blir å se hele denne serien igjen. Jeg har puttet Godless, western-miniserien fra samme showrunner, på Netflix-watchlista mi.