Eller Lucifer’s Call som det heter i Europa.

Har du noengang spilt et spill som hater deg? Som føkker deg over med tilfeldige elementer, ikke lar deg gjenoppta egenskaper du trodde du ikke trengte, ødelegger noe du har planlagt på en prosentsjanse, eller kaster bort timesvis med framgang fordi en boss på slutten av en lang labyrint fant ut at han skulle bruke det sterkeste angrepet sitt fire ganger på rad? Det er Nocturne.

SMT: Nocturne er det tredje spillet i hovedserien til det japanske spillselskapet Atlus, og Shin Megami Tensei har en drøss med spinoffs, nå nyligst Persona 3, som var et knakende bra spill som introduserte meg for selskapet, og fikk meg til å teste ut Nocturne.

De to første spillene i serien, pluss mange av spinoffene, har aldri blitt utgitt utenfor Japan, mye takket være at spillene vanligvis har okkulte temaer, demoner, og religionskrig. «Skaperen,» kalt YHWH i spillene, dukker også ofte opp, og han er alltid en skikkelig drittsekk, og kan finne på å oversvømme planeten eller sende erkeenglene sine for å stikke kjepper i hjulene dine. (Hey, hvis jeg vil gjøre ærender for Lucifer så er vel det en ærlig sak?)

Plotet er, kjapt oppsummert, verden har gått under, og Tokyo er nå i en «Vortex World,» hvor den venter på å bli skapt på nytt. I denne verdenen er det kun seks mennesker som var i et beskyttet område da apokalypsen skjedde, og ellers er det bare demoner omkring, alle hentet fra verdens mange mytologier; gresk, japansk, norrøn, hinduistisk, irsk, med mer. Tre store fraksjoner slåss om noe kalt «magatsuhi,» en slags livsessens, for når nok magatsuhi er samlet opp kan man påkalle en gud og gjenskape verden i sitt bilde.

Som et av disse seks menneskene, dog nå halvt demon takket være Lucifer, kan du alliere deg med en av fraksjonene, eller stoppe dem alle og gjenopprette verden slik den var.

For å hjelpe deg kan du rekruttere demoner til å slåss for deg. Du kan gi dem penger og gjenstander for å overtale dem i en kamp, noen vil tilby seg å slå seg sammen, eller du kan gå til «The Cathedral of Shadows» for å smelte sammen to demoner til en ny og kraftigere, mens egenskapene til de opprinnelige kan nedarves. Etterhvert som hovedpersonen blir sterkere kan han kontrollere kraftigere demoner fra toppskiktene fra mytologiene, dvs demoner som Odin, Shiva, Nyx, eller Satan.

Det er mye å like i spillet. Historien er original, oversettelsen er veldig bra, og spillet kveler deg ikke med dialoger og cutscenes slik de fleste spill i sjangeren har en tendens til å gjøre. Grafikken er flott til å være et PS2-spill, og musikken bidrar til en veldig spesiell stemning.

Det som kunne vært forbedret er vanskelighetsgraden. Det er bortimot umulig å spille uten en slags guide, med mindre du liker å kaste bort masse tid på å dø og å eksperimentere mot spillets ubarmhjertige bosser. Alltid like gøy å bli drept på to runder fordi du ikke visste på forhånd at bossen har en forkjærlighet for latterlig sterke vindangrep som du kunne beskyttet deg mot ved å endre på noe utstyr eller at den kun er svak mot elektrisitet og du dermed ikke har noen på laget som kan gjøre skade overhode. Du kan også bli angrepet bakfra av en tilfeldig fiende som kaster et instant kill-angrep før du får sukk for deg.

Demoner kan finne på å endre en egenskap du trenger til noe helt ubrukelig hvis du gir dem sjansen (senere spill forteller deg i det minste hvilken som endres), og når du smelter sammen demoner er det alltid en sjanse for «fusion accidents.» I tillegg inneholder spillet en lang labyrint med gulv som fjerner 50 % av livet ditt hver gang du trår på det, usynlige vegger, sjeleknusende vanskelige bosser, og ingen lagringsstasjoner. Den er valgfri, men må klares for å få den ekte sistebossen og den beste slutten. Heldigvis har man YouTube for slikt.

Konklusjon: Et veldig bra og dypt spill, men jeg ser fram til å bli ferdig med det.