Et temmelig bra filmår for min del. 274 filmer logget på Letterboxd, eller 287 hvis man tar med alle jeg har i tekstdokumentet mitt. Det inkluderer alle kortfilmene jeg så på Kortfilmfestivalen i Grimstad hvor jeg jobbet i sommer, og mange av disse har ikke oppføringer på nett. Jeg misset dessverre skrekkfilmfestivalen Ramaskrik ifjor, men dit skal jeg igjen i år.

Mest sette regissører:

Skrekkfilmmaratonet gjør sitt vanlige innhogg på lista, og Don Mancini, skaperen av Child’s Play-serien, troner øverst. Tom Holland regisserte den første filmen og to andre skrekkfilmer jeg så, og Sam Liu regisserer DC Animated-filmer. De er forsåvidt greie filmer, skulle bare ønske de slutta å sette dem i New 52-universet. En av disse regissørene møtte jeg faktisk: Naoko Ogigami. Hun regisserer nydelige japanske filmer i en sjanger som har blitt kalt «emotional healing». Hennes mest kjente (ble distribuert av Arthaus i Norge) er Briller.

Mest sette skuespillere:

Brad Dourif er stemmen til Chucky og Jennifer Tilly er med i flere av filmene, men det var det eneste innhugget maratonet gjorde på denne lista. Marvel er faktisk grunnen til at mange av disse er på lista og ikke nede på 3-tallet. Den eneste japaneren her var med i tre Super Sentai-filmer og stemmela en animefilm. Kan se ut som få damer på lista men også Tessa Thompson og Lily James er inne med fire filmer.

Hvis tellinga mi er rett så jeg filmer fra 30 land, men bare ett afrikansk land (Kenya).

Som vanlig har jeg dumpet Oscar 2017-filmer fra årslista. Jeg hadde originalt laget en Letterboxd-liste som inkluderte de 19 filmene, men jeg ble utsatt for en bug som gjorde at jeg havnet tilbake på den lista hver gang jeg klikka linken for den uten, så jeg var nødt til å slette den. I år så jeg 125 nye utgivelser, mot 72 ifjor. Jeg tror mye av dette skyldes at Netflix har laget en del filmer jeg faktisk har villet se, selv om de ikke alltid har vært spesielt gode.

1. Eighth Grade – En dønn ærlig dramakomedie ispedd horrorelementer (spesielt hvis du har barn kan jeg tenke meg) om hvordan livet til en ung tenåring kan fortone seg i vår moderne alder. Gjør meg allerede klar til å protestere mot at Elsie Fisher ikke får Oscar-nominasjon.
2. Blindspotting – Årets siste film jeg så var og en av de aller beste. Jeg så flere «svarte» filmer i år, som BlacKkKlansman og Sorry to Bother You som pusher den samme agendaen like subtilt som en Meryl Streep Oscar-tale. Blindspotting handler om mye av de samme greiene, men går i motsatt retning og fokuserer på å lage en god film først, med realistiske figurer man faktisk føler med. Utrolig ektefølt og faktisk med noe ordentlig på hjertet. I tillegg er den hylende morsom.
3. Roma – Alfonso Cuarón viser at han fortsatt er mesteren, og lager et sterkt og emosjonelt portrett av en hushjelp i 1970-tallets Mexico samtidig som han briljerer med teknikken til enhver tid. Det eneste som kunne gjort denne bedre var hvis den var skutt på film.
4. You Were Never Really Here – En tung, voldelig og eksperimentell affære med årets beste klipping. Skal få sett Lynne Ramsay sine eldre filmer i år.
5. Annihilation – Filmen Paramount mente vi var for dumme til å gå og se på kino. En lekker sci-fi/horror fra den alltid visjonære Alex Garland.
6. Spider-Man: Into the Spider-Verse – For første gang siden Toy Story i 1995 har det kommet en skikkelig gamechanger innen animasjon. At filmen er utrolig morsom, velskrevet og har en drøss med minneverdige figurer trekker ikke ned!
7. A Quiet Place – Årets mest intense kinoopplevelse. Joda, manuset faller fort fra hverandre hvis man tenker for hardt, men når filmen er så jævla godt regissert at den får en hel sal med vanligvis støyende drittunger til å sitte musestille og holde pusten vet du at du har noe veldig spesielt.
8. Mission: Impossible – Fallout – Cruisern og McQuarrie opprettholder sitt skyhøye nivå. Det var ikke det beste året for actionsjangeren, men Fallout klarte omtrent å bære den alene.
9. Grensen – Årets mest originale film? Med Jon Ajvide Lindqvist på manus kan man vanligvis forvente noe underfundig og mørkt, men jeg tror de fleste ikke var klart på hva akkurat denne filmen ville servere.
10. Ready Player One – En svær nerdefest, en ny sci-fi fra Steven Spielberg, og filmen jeg hadde det mest gøy med på kino i 2018. Surmaga elitister need not apply!

Komplett liste på 106 filmer på Letterboxd.

Beste filmer sett for første gang i 2018:

1. The Devils (1971) – Ken Russells episke historiske religiøse og blasfemiske horrordrama om maktmisbruk er litt av en trip! Kritikeren Mark Kermode har gjentatte ganger nevnt denne som hans favorittfilm så jeg følte jeg måtte sjekke den ut. Den finnes dessverre enda ikke i en versjon som er 100 %, da flere av scenene ble altfor sterk kost for BFI sitt sensurorgan, men Special Director’s Cut-utgaven inneholder i allfall «the rape of christ»-sekvensen i lavere oppløsning enn resten av filmen.
2. The Lion in Winter (1968) – En til gammel britisk klassiker. Et hoffdrama om Kong Henry II som må velge sin etterkommer fra sine tre forferdelige sønner. Et saftig manus med ofte lol-verdige replikker for store skuespillere som Peter O’Toole og Katharine Hepburn, og debutfilmen til både Anthony Hopkins og Timothy Dalton.
3. A Ghost Story (2017) – A24 er et av de mest spennende produksjonsselskapene i USA akkurat nå, for de kan finne på å gi ut ting som dette. Nylig avdøde Casey Affleck dukker opp igjen i huset han hadde sammen med sin kone (Rooney Mara) som et usynlig spøkelse ikledd et hvitt laken. Dette er en av de merkeligste filmene jeg har sett og jeg elsker den mer jo mer jeg tenker på den.

Største skuffelse: The Predator – Vi trodde vi var trygge med Shane Black bak rattet, men det viste seg at han var dritings! Man kan vanligvis stole på Shane Black til å lage noe kult, retro og underfundig, pluss at han var med i den originale, så han måtte jo være et perfekt valg for å endelig lage en god ny Predator-film? Not so much! Denne filmen er et togvrak av dimensjoner, og Black var visst under så mye studiopress at han må ha gitt helt opp og bare gått for å trolle alle, noe som dessverre inkluderer kinopublikummet. Og han skjøt visst tre-fire forskjellige slutter som alle virker mer interessante enn den vi endte opp med.

Tre dårligste:

3. The Nutcracker and the Four Realms – Enda en av Disney sine interseksjonelle adapsjoner markedsført til jenter. A Wrinkle in Time kom tidligere på året og bomba, og det gjorde også The Nutcracker. Manuset får meg til å tenke på en av de der direkte til video Disney-ripoffene i kvalitet, hvor ingenting egentlig gir mening men ingen forventer noe uansett. Jeg skjønner ikke hvorfor filmen er oppkalt etter en enslig soldat som bare stod i skauen og ikke engang er hovedpersonen. Storyen er bare en variant på Alice in Wonderland bare mye dummere. Jeg likte forsåvidt den sentrale ballettsekvensen i filmen til tross for at filmen prøvde å sabotere den ved å klippe tilbake til en slitsom Keira Knightley som skal forklare alt som skjer. Det skal sies at jeg kun så denne fordi den har en sjanse til å nomineres til beste kostyme-Oscar.

2. Suspiria 2018 – Hei hva hvis vi tar en av tidenes beste skrekkfilmer, overforklarer all mystikken, fjerner alt som var bra i den gamle og forlenger spilletida med en time? Har ikke kjedet meg så mye i en kinosal på lenge.

1. Delt førsteplass: Godzilla: Planet of the Monsters/Godzilla: City on the Edge of Battle – Jeg tror jeg med god samvittighet kan slenge siste film i trilogien (premiere 9. januar) inn i her også, så slipper jeg å tenke på den om et år. Animetrilogien om Godzilla er i likhet med Suspiria over, laget av noen som helt har misset poenget. Animert Godzilla, da kan vi vel gjøre masse som live action ikke lar oss gjøre med i Godzilla-kampsekvenser og finne opp noen skikkelig rå designs på nye monstre? Eeeeeller vi kan lage et mongo sci-fi-plott hvor en alieninvasjon vi såvidt nevner har fått menneskeheten pluss en annen alienalliert vi heller ikke får særlig bakgrunnsinfo på til å rømme planeten, men så bestemmer de seg for å snu men havner i et wormhole som gjør at de går flere tusen år fram i tid og når vi kommer tilbake til Jorda er Godzilla blitt omtrent like stor som månen. Og så, istedenfor å gjøre noe moro og kreativt med dette dumme konseptet så får vi masse eksposisjonsdump, technobabble og uinteressante samtaler mellom ufattelig kjedelige figurer som alle ser klin like ut, og Godzilla er bare med i ca ti minutter per film. Og så teaser de Mechagodzilla i markedsføringa til nummer to men han er ikke engang i den, han er bare en stasjonær by. Stygg og stiv 3D-animasjon har de og. Jeg hater disse filmene og jeg hater de som lager dem.

Har du en filmliste for 2018? Svar gjerne i kommentarene eller link til eget blogginnlegg eller Letterboxd-liste!