Rockyblog

TIFF 2007 Oppsummering

Veldig på etterskudd, da jeg hadde skrevet mesteparten av disse forsvant bloggen, og jeg har ikke fått fullført denne før nå. Men som hvert år – her er filmene jeg så på Tromsø Internasjonale FilmFestival 2007:

Empty (2006, r.: Veiko Õunpuu – Estland)
Mati elsker ikke kona si, men ikke faen om han sleske Eduardo skal få henne. Så han får seg inn i en situasjon der han må tilbringe en helg med kona og hennes elsker, hvor han har en eller annen plan, men klarer ikke å kommunisere den pga sine innestengte følelser, og ikke engang alkohol hjelper.

Det er mulig regissøren har et slags budskap her, men dette er ikke et bra nok manus til å fortelle det. Scenene og hendelsene virker veldig konstruerte, og alle spiller som om de var på teater. Og når filmen din kun er 40 minutter lang, ikke kast bort fem minutter på å filme folk som stirrer inn i horisonten! 3/10

Glue (2005, r.: Alexis Dos Santos – Argentina)
Jada, det er hardt å være ung og seksuelt frustrert i Argentina. Hele manuset til filmen var visst på 17 sider, og mesteparten av filmen er bare improvisasjon fra skuespillerne (som jeg må innrømme er ganske dyktige og vel-castet). Dessverre virker det som regissøren er altfor glad i resultatet, for det er altfor mye av det, og mange sekvenser er totalt overflødige. I tillegg er kameramannen den cinematiske ekvivalenten av en «close-talker»; kameraet er konstant oppi ansiktet til folk eller på diverse kroppsdeler, noe som er utrolig slitsomt to timer i strekk. Eventuelt var zoom-knappen på kameraet hans ødelagt. 4/10

Family Ties

Family Ties (2006, r.: Tae-Yong Kim – Sør-Korea)
Et ganske intelligent film om familiebånd, og hvordan folk henger sammen i den store sammenhengen. Først trodde jeg det bare var løsrevne historier om folk som var i familie med veldig slitsomme folk, men inne i den tredje historien fatter man sammenhengen. Filmen er dessverre for lang for sitt eget beste, og slutten blir veldig forutsigbar, mens man bare venter på at alle trådene skal nøstes opp. 6/10

Notes on a Scandal (2006, r.: Richard Eyre – England)
Cate Blanchett spiller en lærerinne som i et svakt øyeblikk innleder et forhold med en av sine 15 år gamle elever. Judi Dench, som filmens hovedrolle og fortellerstemme, finner ut av dette, og som gammel, ugift, og ensom, melker sin maktposisjon for alt den er verdt mens hun noterer alt i sin dagbok.

En effektiv fortellerstil, smart manus, en fantastisk intens Judi Dench, og et dramatisk Phillip Glass-soundtrack gjør Notes on a Scandal til en av de beste filmene produsert ifjor. Det adapterte manuset (filmen er basert på en bok) ble veldig fortjent nominert til «best screenplay» på Golden Globes. 8/10

Chronicle of an Escape (2006, r.: Adrián Caetano – Argentina)
Målvakten Claudio blir kidnappet og torturert av håndlangere for Argentinas militære regime, mistenkt for å stå i ledtog med geriljaene. Til tross for at han er uskyldig, nekter de å la han gå før han har gitt dem et navn. Etter å ha innsett at det ikke er noen annen utvei, rømmer Claudio sammen med tre andre fanger.

Det ble avertert med at filmen skulle være brutal og ubehagelig, men den kan likevel virke litt tam for oss som har sett litt. Eneste som jeg merket enkelte i publikumet reagerte på var alle de løse iguanene mot slutten av filmen. Til tross for gode skuespillere, en aktuell historie, og god produksjon, ble jeg ikke særlig imponert av Chronicle of an Escape. 5/10

4:30 (2005, r.: Royston Tan – Singapore)
Guttungen Xiao Wu bor praktisk talt alene i Singapore, dvs han har Jung, en giddalaus koreansk «onkel», boende hos seg, som han ikke kan kommunisere med pga språkbarrieren. Likevel virker det som Xiao idoliserer Jung, og han har en fast rutine kl. 04:30 hver morgen å spionere på den døddrukne onkelen, hvorpå han noterer ting han finner interessante i en gammel bok. Og plutselig en dag har Jung forsvunnet, the end.

I forhold til hans tidligere filmer (har jeg hørt), er 4:30 altfor stillestående. Lange, dvelende nærbilder av grining og røyking er ikke det jeg finner engasjerende i en film. Det er faktisk bare såvidt at kameraet beveger seg i det hele tatt. Kjedelig! 4/10

Princess

Princess (2006, r.: Anders Morgenthaler – Danmark)
Etter at pornostjernen Princess dør i en bilulykke er det broren hennes August som må ta hånd om hennes fem år gamle datter Mia. August blir sjokkert når han finner blåmerker på Mia, og hennes oppførsel er tydelig påvirket av morens livsstil, som vi får se glimt av gjennom kornete Super-8 hjemmevideoer. August sender et høflig brev til produksjonsselskapet Paradise Lust for å få dem til å ødelegge alt innholdet med Princess, men når de nekter å samarbeide starter en blodig vendetta …

Filmen er animert, med enkelte innslag av live-action. Tegningene er alt annet enn avanserte, scenene med datagrafikk er på tidlig 90-tallsnivå, og jeg tror tegningene animerer med en framerate på 6 fps. Likevel resonerer historien bra, og stilen gjør mulig flere smarte kameratriks og grafisk vold. 7/10

Inga tårar (2006, r.: Håkan Bjerking – Sverige)
Drama om fosterbarn. Helt grei, eneste som utmerket seg var noen av overgangene i klippinga. Regissør Bjerking (som var i salen) virket ikke særlig fornøyd med publikums reaksjon på filmen, men hva forventer han når han filmatiserer noe som liksågodt kunne stått på «de blå sidene» i Hjemmet? 5/10

Kortfilmprogram: Overdrive – Films from the North Goes Extreme

Amplifire: Into the Rage – Det var jo bare en jævla musikkvideo! Hva gjør den i et kortfilmprogram? Trasig gothgreie skutt på lavoppløselig DV. Isj. Men musikken var ok. 3/10
Marita: En sommerfuggel i vinterland – Småartig, men sånne kvasi-ironiske intervjuer gjør Bye & Rønning bedre. Tror ikke denne blir opptatt av NRK. 4/10
Inside the Mind of a Splatter Director – Intervju med splatterlegenden Jörg Buttgereit. Altfor kort og altfor lite dybde. Men Jörg er en karismatisk fyr. 4/10
Kildesortering – En fyr skyter og parterer dama si. Artige splattereffekter, men ikke mye mer enn det. Tabbene som ble spilt under rulleteksten var mer underholdende en selve filmen. 5/10
Kierros (The Circuit) – En vakt går gjennom en gammel fabrikk. Plutselig dør han. 2/10
Johnny the Bad – Den mest ambisiøse av kortfilmene, men likevel ikke bra. Her har de prøvd å lage Sin City, men uten stil og uten noe vettug historie. 5/10

Tasuma the Fighter

Tasuma the Fighter (2004, r.: Kollo Sanou – Burkina Faso/Frankrike)
Sogo Sanou er byens stolthet, han slåss i krigen for Frankrike, og snart skal han hente pensjonen sin. Men hva skjer når har han kjøper en mølle til landsbyen på kreditt, og staten har problemer med å finne han i systemet?

Ganske koselig dramakomedie med en veldig sympatisk hovedperson. Men hva er greia med at alle svarte kvinnfolk på film er sykt masende, kjeftende, og slitsomme? 6/10

Restart (2005, r.: Julius Sevcík – Tsjekkia)
Løp, Sylva, løp! Sylva kødder med kjæresten sin på første april, og han tror det er sant at hun har hatt et forhold til broren hans. Nå må hun løpe rundt i Praha før han gjør noe overilt. Et temmelig dårlig plot, ja. Teknisk bra, men det er det. 5/10

WWW: What a Wonderful World (2006, r.: Faouzi Bensaïdi – Marokko)
Lystig marokkansk neo-noir. En leiemorder besøker alltid den deltidsprostituerte Souad etter en hit, og iblandt får han trafikkbetjenten Kenza på tråden. Han og Kenza forelsker seg, men så havner leiemorderen i trøbbel.

Filmen er leken og har et par morsomme sekvenser (trafikkbetjenten Kenza som leder bilene rundt seg som i en symfoni rinner meg i hu), men er når alt kommer til alt er den ganske hul, og går i store deler på tomgang. 6/10

Spandexmann (2007, r.: Bobbie Peers – Norge)
Enda en absurd kortfilm fra Bobbie Peers, som tidligere vant masse priser for Sniffer. Visuelt fengslende, og underfundig morsom. Vi gleder oss til en langfilm fra denne mannen! 8/10

Vinterland (2006, r.: Hisham Zaman – Norge)
Når det skal lages «innvandrerfilm» i Norge vet man vanligvis hva man går til. Kulturkræsj, foreldre som ikke godtar jentas beiler, grining og tenners gnissel … iblandt litt skyting og kriminalitet. Vel, denne handler også om arrangerte ekteskap … men vent! Begge er godt voksne, og Renas, som bor i Norge, har lenge sett på bilder av den unge vakre Fermesk. Men når hun ankommer landet er hun ikke som Renas forventet. Og Fermesk hadde også forventet mer, det viser seg at Renas også har smurt fett på CV-en sin. Filmen tar for seg forholdet disse to misfornøyde menneskene imellom, men det går jo bra til slutt. Varm og fin filmdebut. 7/10

Kill Buljo

Kill Buljo: The Movie (2007, r.: Tommy Wirkola – Norge)
Superharry, hjernedød, steike dum, ekkel, barnslig … men utrolig morsom. Det kan være jeg bare var i rett selskap og humør, men på førpremieren på filmen virket det som om de fleste var det. Å se denne tullefilmen i en sal med glade nordlendinger var en positiv opplevelse. Eneste jeg skulle ønske var at de fjernet sekvensen med Eirik Junge Eliassen som Troll-Tove. Den delen er bare beyond avskylig og poengløs, selv om det er en parodi på Kevin Costners Robin Hood-film. Kill Buljo klarer det den setter ut til å gjøre, nemlig å underholde og more oss, og får dermed en fin 7/10

Requiem (2006, r.: Hans-Christian Schmid – Tyskland)
Basert på den sanne historie om Anneliese Michel, en tysk pike som døde under et forsøk på eksorsisme. Michaela, som hun heter i denne filmen, har epilepsi, men den dypt kristne oppdragelsen hennes har fått henne til å tro det er noe helt annet. Hun har hatt en vernet tilværelse hjemme, men vil prøve å gå på skole i en annen by. Det går bra til å begynne med, men så begynner «demonene» å slå inn igjen.

Filmens tabbe er at den fokuserer på den minst interessante delen av jentas liv, pre-eksorsismen. Schmid serverer ingen konflikter, ingen budskap, bare … middelmådigheter. Skuespillerne er det ingenting å si på, og hårsveisene, musikken, og kostymene er utrolig autentiske. Filmen er tilogmed skutt på samme type film de brukte i perioden den foregår. Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor noen mente denne historien behøvde å fortelles. Se heller The Exorcism of Emily Rose, som er en herlig liten skrekkis basert på samme hendelse. Pluss at den faktisk har en spennende handling, noe man ikke kan beskylde Requiem for. 4/10

Aura (2005, r.: Fabián Bielinsky – Argentina)
Når filmen starter, diskuterer hovedpersonen med en kollega hvordan han ville utført et bankran, og vi får se det pågå mens han forklarer. Smart, stilig, og effektiv bruk av mediet. Men selvsagt får vi ingen payoff på denne scenen, noe som blir et slags tema for hele filmen. Vår utstopperhelt har også epilepsi, og følelsen man får rett før det skjer kalles for «aura». I og med at filmen er oppkalt etter dette skulle man tro man fikk en payoff på dette, men neida! Epilepsien hans, som slår inn på et kritisk øyeblikk, har egentlig null å si, for han kommer ikke for sent til rendevouzet sitt uansett! Hva faen var poenget da, hvis den ikke har noen innvirkning på det som skjer i filmen?

Teknisk ser filmen lekker ut, da spesielt utendørsscenene i Argentinas skoger. Det kan jo være greit å ha noe pent å se på når resten er så kjedelig, meningsløst, og langdrygt (138 minutter). 5/10

The Host

The Host (2006, r.: Joon-ho Bong – Sør-Korea)
Festivalens høydepunkt for min del, og filmen jeg hadde gledet meg mest til. En monsterfilm fra regissøren av den fantastiske Memories of Murder? Hells yes! I motsetning til andre Asia-horrorer prøver The Host på noe nytt. Det er i grunn en familiefilm, altså en film om en familie som blir utsatt for prøvelser, men til slutt knyttet sammen på grunn av monsteret.

Selvsagt, familiedrama er ikke det man er mest ute etter når man ser horror, og filmen er utvilsomt på sitt beste og mest spennende hver gang monsteret er i bildet. For det er et utrolig kult monster. 7/10

The Great Match (2006, r.: Gerardo Olivares – Brazil)
Artig film om tre stammer i Mongolia, Niger, og Amazonas, som på hver sin side av Jorden prøver å få sett den store finalen mellom Tyskland og Brasil i fotball-VM 2002. Underholdende og søt liten film, men ikke mer enn det. 6/10

The Cats of Mirikatani (2006, r.: Linda Hattendorf – USA)
Jimmy Mirikatani er en gammel og hjemløs japansk-amerikansk gatekunstner i New York. Han elsker å tegne katter, og dokumentarfilmskaper Linda Hattendorf legger sin elsk på denne sjarmerende gamle mannen. Etter 11. september, mens området fortsatt er fullt av svevestøv, inviterer hun han til å bo hjemme hos seg. Etterhvert som tiden går får vi vite masse om denne mannen, at han var i en amerikansk interneringsleir under 2. verdenskrig, at han mistet kontakten med familien sin, og han har mye å si om retningen USA holder på å ta.

En fascinerende og varm film, og som en bieffekt viser den hvor bra det amerikanske systemet faktisk fungerer, sett at man gidder å ta kontakt med de rette folkene. 7/10

5 tilbakemeldinger på “TIFF 2007 Oppsummering”

  1. |Fatman| sier:

    Sikkert en del filmer verd å se, dersom man har sansen for disse typene film, men, alt i alt, var innholdet bedre i år enn i fjor?

  2. Rocky sier:

    Nå har jeg ikke den forrige oppsummeringen tilgjengelig, men jeg føler at det var flere middelmådigheter og rett og slett kjedelige filmer i år.

  3. Houseman sier:

    Mest 3/10, 4/10 og 5/10, ser det ut til. Synes du er litt streng med Aura, det er for meg en 7/10-film.

    Troll-Tove i Kill Buljo, er det hun som Natt & Dag skrev så illustrerende om i omtalen av filmen? En spåkone i en campingvogn eller noe sånt?

  4. Rocky sier:

    Har ikke lest den anmeldelsen, men ja, spåkona i campingvogna som harker, spytter, skyter snørr, og driter i ei gryte i ca et minutt kun for punchlinen "Finn du ut nåkka i det der? – Næi, æ bare lage middag."

    >_<

  5. Houseman sier:

    Scena fikk Natt&Dag-anmelderen til å forlate kinoen, i hvert fall (men han eller hun var nok ganske negativt innstilt på forhånd).

    "Meget lang sekvens med snørr som skal fra nesa og ut av kjeften. Nå må det være ferdig snart, det er 35 minutter igjen. Spåkona reiser seg opp inne i campingvogna, løfter frysneskjørtet og bæsjer. Lenge. Denne scenen er detaljert. Det var sånn circa her jeg gikk."

Legg igjen en kommentar