Rockyblog

Arkiv for kategorien 'Film'

Transformers: The Last Knight

lørdag 24. juni 2017

Jaja så jeg var og så Transformers: The Last Knight. Denne er som forventet en dårlig film, men ikke like grufull som «artige» anmeldelser skal ha det til. De positive tingene er at denne på en måte har et … vel, vettugt blir feil ord men den har et slags plot man kan følge, med en macguffin og et mål i sikte. Det gjør at du vet hva som må oppnås for at heltene våre skal vinne, og tredje akt blir ikke bare en lang meningsløs rumble i en by. En annen positiv ting er at siste akt denne gang faktisk ikke er en lang meningsløs rumble i en by, men noe mer kreativt.

Figurene i filmen er stadig helt forferdelige. De har vanligvis ca to karaktertrekk og et av de trekka er at de er en pikk. Mark Wahlberg er tilbake og hans karaktertrekk er at han er en far, og oppfører seg som en pikk mot alle. Den kvinnelige hovedpersonen er britisk og dame. De tre «featured» autobottene fra TF4 er tilbake: Hound, han er feit og en pikk. Han irske roboten, han er irsk og en pikk. Han japaner-roboten er fortsatt med, han er bare en stereotyp. Bumblebee er stadig med og har fortsatt ingen personlighet fordi fem filmer inn i serien har de enda ikke gidda gi han en stemme. Av en eller annen grunn er det en introduksjonssekvens for en jentunge som er i filmen uten å tilføre den noe. Hun er der bare fordi unger er en stor del av målgruppa så det burde vel være en der, men tilfører filmen ingenting. I tillegg lurer jeg på om figuren originalt skulle være en gutt, for Wahlberg kaller henne for «bro» hele tida. Hun har en sidekick-robot som virker som en Bay-versjon av en Minion som kun kan si «Ay chihuahua». Men det er to standouts, og det er (såklart) Anthony Hopkins og butler-roboten hans Cogman. Hopkins er som forventet mest i filmen for å levere eksposisjon, men merkelig nok så virker det som Hopkins har det dødsgøy på sett og det skinner igjennom. Denne filmen lar han sikkert gjøre veldig mye rart han ikke gjør til vanlig. Kanskje han liker å få behandle andre folk som dritt, for karaktertrekkene hans er at han er britisk og en pikk. Cogman har bare ett trekk og det er at han er en pikk. Men han er mer underholdende enn de andre i filmen, og minner på mange måter om K2-SO fra Rogue One.

Michael Bay på sett

Men nå ble det litt for positivt så over til selve filmskapingen da. Klippinga er hårreisende dårlig. Jeg måtte slå opp hvem det var og IMDb-sida sier at denne filmen hadde SEKS klippere. Det forklarer egentlig ganske mye, de har sikkert bare fått en generell beskjed om å holde tempoet oppe. Når det ikke er slåssing eller eksplosjoner på lerretet, så er det noen som prater, gjerne om noe åpenbart som foregår akkurat nå i tilfelle det er noen med negativ IQ som ikke skjønner det. Det er ingen stillhet i filmen, det er ingen som får ha et «character moment». Og denne greia hvor filmen bytter format mellom 1.85, 2.00 og 2.35 hele faens tida vil jeg seriøst aldri se igjen. Det er utrolig distraherende at en film som har så mange klipp som en Bay-film har skal bytte format nesten hver gang det byttes kameravinkel. Det gjør og filmen mindre helhetlig. Det er ikke bare formatet som endres av en annen linse, men også detaljene, bakgrunnsdybde, mm. Jeg antok at det var fordi Bay valgte format ettersom hva som får shottet til å se best ut, men det som det faktisk virker som etter å ha sett filmen er at de har skutt masse coverage med kameraer som hadde forskjellige formater, og så har de bare ikke gidda å fikse det under klippeprosessen. Det er nesten en skandale at de har sluppet en film som har så lite innsats bak seg på kino. Disse filmene har alltid vært en fornærmelse mot publikums intelligens, men dette er et direkte angrep på alle som mener at film er et medium man burde ta på alvor.

The Handmaiden (Chan-wook Park, 2016)

mandag 16. januar 2017
 
Det gikk ca to dager inn i 2016 før topplista mi fra forrige innlegg måtte endres. The Handmaiden er satt i Japan-okkupert Korea på 1930-tallet og handler om en kvinnelig lommetyv som samarbeider med en svindler for å lure en formue fra en rik arving. Hun skal gå undercover som hennes tjenestepike og få arvingen til å forelske seg i svindleren. Og så oppstår det såklart en del komplikasjoner. Det er best å ikke vite så mye mer, men dette er en utsøkt erotisk psykologisk thriller i tre deler som gjør for sex og bedrag hva Oldboy var for vold og hevn. Det er mye her som jeg ikke trodde man kunne vise på film i Sør-Korea (de har nulltoleranse for porr). Park er en sånn fyr som pusher grenser, og spesielt når det er såpass viktig for filmen er det tøft at det ikke holdes tilbake. Sexscenene er ikke like eksplisitte og lange som Blå er den varmeste fargen, men de er mye mer emosjonelt intense. Sex brukes som klimaks der en annen av filmene hans hadde hatt en voldsutgytelse, og det er så utrolig bra gjennomført. Hele filmen er en estetisk nytelse, herregården mesteparten filmen foregår i er en fusjon av japansk og britisk design, kostymene er flotte, og musikken bidrar til en konstant nesten hypnotiserende atmosfære. 
 
Hadde det vært rettferdighet i verden så hadde The Handmaiden blitt nominert til Oscar for beste film, score, foto, produksjonsdesign, klipp, og kvinnelige hoved- og birolle, uavhengig av at Sør-Korea leverte Jee-woo Kims Age of Shadows som sitt bidrag. Men den har jo ingen Weinsteiner som kjemper for den.
 
Hvis jeg skulle peke på en eneste ting som ikke er fullkomment i denne filmen så er det han som spiller onkelen. Make-upen og måten han ter seg i de siste scenene får han til å virke som en karikatur, men det skader ikke filmen særlig mye. The Handmaiden får en sterk 9/10
 
Arthaus distribuerer filmen i Norge under navnet Kammerpiken, og den får premiere her 7. april. Filmen finnes også i en Extended Cut i Sør-Korea etter at den fikk så mange etterspørsler om det fra fansen.

Filmåret 2016

mandag 2. januar 2017
Dette innlegget er laget på basis av statistikk fra Letterboxd.
 
 
Mest sette skuespillere:
 
 
Doug Bradley og Ashley Laurence er på lista pga Hellraiser-maratonet i oktober, og de to ukjente navnene pluss Bill Hader er stemmeleggere som bare helt tilfeldig har vært med i flere av filmene jeg har sett.
 
 
Jeg har jeg sett litt gammel Disney i fjor, som er hvorfor Jack Kinney og Hamilton Luske dukker opp. Jeg så også Rebuild of Evangelion-filmene på nytt siden den tredje kom ut på blu-ray og alle de tre japanerne er kreditert som regissører på dem. Rick Bota har regissert tre Hellraiser-filmer.
 
 
Jeg antar disse betyr film med høyest/lavest score på Letterboxd. Revelations er Hellraiser 9, den verste i serien som ikke engang har Doug Bradley fordi han mente manuset saug. Den mest obskure er Filmjunkiene sin dokumentar om den nesten ukjente norske anarkistiske filmskaperen Bredo Greve. Ble sluppet på DVD i fjor.
 
Around the world-messig klarte jeg å se filmer fra 29 land ifjor, som er 10 flere enn i 2015! Men klarte visst å unngå hele Afrika.
 
 
Topp 10 filmer fra 2016!
 
 
  1. The Nice Guys er en film av den typen som ikke lages lenger. Jeg hater amerikanske komedier, og så ikke en eneste i år unntatt denne og Mascots fordi de bare handler om masse wacky situasjoner med folk som roper høyt og overspiller. Med The Nice Guys har Shane Black laget den nå nesten utdødde typen film hvor komedien kommer fra godt skrevne figurer. Ryan Gosling spesielt er hysterisk artig og jeg hadde lett tatt en hel TV-serie med disse gutta (og jentungen). Dessverre var det ingen som så The Nice Guys på kino, men du finner ikke et menneske som har sett filmen som ikke liker den.
  2. The Witch var årets mest intense filmopplevelse. Jeg hadde hørt masse bra om den og kjøpte den på blu-ray for best mulig lyd- og bildeopplevelse. Den skuffet ikke. Historien om en kristen familie som blir utsatt for en satanisk heks i skogen er legit skummel og mesterlig skutt og regissert. Og dette er en debutfilm!
  3. Jeg blir glad bare jeg tenker på Sing Street. Fra regissøren av Once, som jeg også elsker, handler om en gutt som vil starte et band for å imponere ei mystisk jente. Ærlig skriving, herlig cast, klassiske musikkreferanser, god originalmusikk, og en geniun entusiasme for materialet. 100 % livsbejaenhet garantert!
  4. Arrival er også en film av typen man ikke ser ofte; en bred sci-fi-film som respekterer publikums intelligens.
  5. Hell or High Water er en god historie med et sylskarpt manus og skuespillere i storform. Jeff Bridges sin rolle virker som kulminasjonen av karrieren hans.
  6. The Girl with All the Gifts. Wow, man kan faktisk gjøre noe nytt med zombier i 2016? En spennende Last of Us-type road trip med en god cast, fantastisk produksjonsdesign og et godt manus adaptert av bokas forfatter. Merker dette veldig ofte er et pluss!
  7. Everybody Wants Some!! er såklart en mye mindre ambisiøs film enn Boyhood, men er mer engasjerende selv om ingenting egentlig skjer i denne heller. Det er bare en gjeng med herlige figurer som ikke føles som klisjeer eller arketyper, men ekte mennesker.
  8. Zootopia er den beste Disney-filmen på evigheter. Perfekt casting og et fint budskap i et smart manus. Den ser også utsøkt ut og er full av smarte detaljer fra de som designet verdenen den foregår i.
  9. Fantastic Beasts and Where to Find Them funker der Rogue One feiler. J.K. Rowling har skrevet en helt ny cast med figurer som vi umiddelbart bryr oss om. Den følelsen når Queenie ikke er kjæresten din. :qq:
  10. Captain America: Civil War. Det store klimakset til Marvel Cinematic Universe fase 2 leverte varene, og årets aller beste actionsekvens.
Komplett liste på Letterboxd.
 
 
Årets overraskelse: Star Trek Beyond. Etter de to forrige filmene hadde jeg lave forventninger til denne, men øynet et lite håp med Simon Pegg på manus. Denne gjør det smarte valget og ignorerer all idiotien i de forrige, og at alle filmversjoner av noe må være så jævla episk. Dette er en ganske frittstående story med Star Trek-crewet og ferdig med det. At de allerede sier de skal bringe tilbake faren til Kirk i neste gir meg bange anelser om at de ikke har lært, men det gir vel mening siden ingen gidda se Star Trek Beyond på kino. Derp.
 
Årets beste norske: Kongens nei. Endelig et norsk Oscar-bidrag man ikke trenger skamme seg over! Og endelig en norsk storfilm som føles norsk, og ikke bare er regissører som prøver å etterligne Hollywood.
 
Årets skuffelse: Cafe Society. Dette var dølle greier og hadde ikke engang et plot. Prøv hardere neste gang, Woody! Og ta gjerne et friår, ingen blir sure!
 
Årets wæt: The Mermaid. Dette var den mest innbringende filmen i Kina i år, og dermed en av de mest innbringende filmene i verden. Men den er jo urteit, ikke spesielt morsom, og sannsynligvis Stephen Chow sin aller dårligste film, så hva er greia? Jo, det jeg lærte av en kompis med kinesiske kolleger var at siden det kinesiske folk har piratkopiert Stephen Chow sine filmer i over tyve år så var det en kampanje for å endelig gi han det han fortjener, og alle fansene hans dro på kino for å se denne. Og han har jææævlig mange fans. Synd filmen ikke var bra da!
 
Tre dårligste:
  1. Suicide Squad. For noe møl! Vet ikke hva som er verst, at DC tror dette faktisk holder, eller at det er folk som faktisk forsvarer filmen?
  2. Deepwater Horizon. Ekstrempatriotisk katastrofefilm på en oljerigg full av klisjé typer og lite troverdige texanere (spesielt etter å ha sett Hell or High Water!). Kaster også bort Kurt Russel og Ed Harris.
  3. Batman v Superman: Dawn of Justice. Jeg har virkelig null forventninger til de neste DC-filmene. Så mye bra kildemateriale og så velger de en regissør som ikke respekterer det, og tar geniale avgjørelser som å droppe det som gjør Batman til Batman. Årets Justice League blir heldigvis den siste filmen med Snyder bak roret.

DCs animerte superheltfilmer

tirsdag 8. mai 2012

I disse Avengers-tider føler jeg at jeg må gjøre folk oppmerksomme på DC Comics sine animerte versjoner av klassiske storylines.

Kronologisk etter utgivelse, klikk bilde for IMDb:

Basert på The Death of Superman-storylinen. Er ikke fan av tegnestilen her, og selve plotet med at Lex Luthor har Superman-kloner finner jeg ikke veldig spennende. De kunne godt kjørt den varianten hvor alle de forskjellige Supermennene prøvde å ta over posisjonen istedet. (mer…)

The King of Fighters movie summary

lørdag 25. september 2010

The film opens with Mai Shiranui (Maggie Q) in the shower. She gets out and has a flashback where she fights Mr. Big in a freezer and wins.

She goes to an event hosted by Chizuru, where she meets up with her close friend Iori Yagami. After some boring talking about the three legendary relics, the Yata Mirror, Kusanagi sword, and the Yasakani necklace, a very young-lookning Rugal (played by Ray Park doing his best Batman impression and randomly falling into a British accent) shows up to threaten Chizuru, cut her with the legendary Kusanagi sword, and fire a submachinegun into the audience. He runs off with the sword to an office where he finds another relic, the Yata mirror. Rugal cuts himself with the sword, grabs the mirror, and teleports away with it. He did not bring the sword as we find out it is a fake.

To learn more about the relics, Mai finds Saisyu Kusanagi in an asylum, but he’s silent. On the way out she meets his son Kyo. She then meets up with Iori again and all three go visit Saisyu. At the mention of the name Yagami, Saisyu wakes up and attacks Iori.

Cut to Chizuru in a hospital bed. Rugal has somehow taken control of the KoF tournament from inside another dimension (uh?) and is challenging everyone!

Quickly cut to some pretty women doing yoga. It’s Vice and Mature, and we get a short sensual scene between them in the locker room. As they wear their bluetooth earpieces they teleport to an arena with Rugal, dressed like Fred Durst. He beats them easily and «bonds» with Mature. Vice calls up several fighters and tells them to accept Rugal’s challenge. Then she gets raped or something, I dunno.

So Saisyu died off-camera and Mai, who we find out from some CIA douche is an undercover agent sent to infiltrate the tournament, goes with Kyo to learn more about the Kusanagis. They go to his home and somehow she almost breaks his arm so she can heal him and set up a Iori/Kyo/Mai love triangle. No mention of Andy Bogard. Kyo tells a story he heard about the Orichi power. Also he says Rugal made his dad insane.

CIA douche shows up and tells our three heroes Rugal is killing tournament fighters. During this scene she calls the CIA douche «Terry». Oh what the hell, Terry Bogard works for the CIA? She also talks about the other dimension, which she explains is where the fights usually take place. So Iori steals her earpiece and teleports away, showing up in a room with mannequins and Rugal wearing … uh, some really gaudy clothes including plaid pants, a pink scarf, and a bowler hat. He sics Vice and Mature on Iori, who almost gets defeated until he unleashes his Orochi power, which starts floating around the room as a big ball of snakes. Then he beats up the girls but teleports back before he kills them, leaving the Orochi power behind.

Later, Iori nags Kyo about not knowing about his family history and his destiny to fight Orochi, and gives him the teleport thingy. Kyo winds up before Rugal and they have a short fight that Kyo loses in two seconds. Rugal just laughs at his uselessness and sends him back. This makes Kyo even more whiny, and we get another scene with Mai whining that they need his help and his sword to defeat Rugal. Turns out Kyo had the sword they were looking for all this time, he just didn’t feel like bringing it out.

So Terry Bogard has now gone around and confiscated all the teleport devices from the different fighters so Rugal won’t kill them (and making sure we don’t need to see any more KoF characters in this movie). This doesn’t mean Rugal can’t teleport out, grab someone, and then teleport away, which he does with Mai right after the plot point has been brought up. It’s probably worth mentioning that whenever someone goes to the other dimension, they are dressed as they do in the game. Except for Mai, who wears a blue lingerie thing. Kyo and Chizuru teleports in as well, and so does Terry, finally wearing his red outfit and looking like he should! Kyo pulls out the sword but is sent to a sub-dimension and has to fight Rugal (dressed like Geese Howard) alone. Well at least until Iori shows up and there’s lots of silly fire special effects.

Meanwhile, Mai and Terry are in their own little sub-dimension and fight Vice and Mature and a lot of bums in back alleys while looking for a door to teleport to the rest of the gang. As they show up Rugal tells about the time when he fought the clans for the Orochi throne. The Orochi (the previously mentioned floating ball of snakes) was summoned and Iori took it into him, flying into a rage and destroying Saisyu’s mind. When the flashback is over Iori is still in the rage from inside the flashback and attacks Kyo. When he goes for Mai, Kyo sees no other way than to slice Iori with the Kusanagi blade, which cures him. Rugal gets pissed and sends everyone to a back alley, then tries to set fire to our heroes with his fire powers that we all remember from the game. Mai defends our heroes by making an electric barrier, as we remember from the game. Chizuru also shows up and annoys Rugal by teleporting around. There’s a big brawl with everyone plus the bums. Somehow Chizuru dies and transfers the mirror’s powers to Mai. With the combined powers of the mirror, sword, and necklace that was mentioned once earlier but Iori has been carrying around, they almost defeat Rugal. But almost isn’t good enough, and Rugal knocks everyone down and destroys the sword. But Kyo gets a flashback and gains the Power of Love (Guts +2/Hearts +3/Smarts +1/Will +1), which lets him regenerate the Kusanagi sword and throw it at Rugal, which breaks his spell over Vice and Mature, all the bums fall over, and Terry can pick up his Fatal Fury cap again.

Then we get the cliché ending at the docks with everyone looking out over the water, Saisyu’s ghost shows up to talk to Kyo that he should trust his new friends (uhh even that Yagami guy you attacked on sight?), roll credits.

Number of times Kyo does a fire-related attack: 0

This is a bad movie with bad acting and a terrible script. Don’t watch it.

Tekken summary

lørdag 25. september 2010

In English for my international friends:

Tekken – In the post-apocalyptic future of 2039, the world has gone to shit, and 8 companies have divided up the world between them. These companies are known as Iron Fist. The mightiest of these are the Tekken Corporation, which operates out of Tekken City. It is a poverty-stricken city ruled by Heihatchi (played by Shang Tsung) and his son Kazuya Mishima (pronounced Mishii-ma), the streets are full of «Jacks»; police with assault rifles and kendo masks.

In this city, Jin Kazama makes money by doing runs for The Resistance, who are some long-haired guys who interrupt radio broadcasts and like to listen to «real music», Linkin Park or something similar, I can’t tell. Anyway, they’re not referenced again after a «jackhammer strike» where Kazuya (a guy who looks like an Italian mobster with a donut beard) personally shoots the resistance guys. This whole sequence is interspersed with Jin having sex with his girlfriend. In the same attack the house of Jin’s mother Jun is blown up by a missile.

Jin goes through his mother’s possessions that were not blown to bits for some reason, and finds an old invite to the Tekken tournament, which she had warned him to never get involved with. So obviously he goes to an open call for fighters, and gets into the tournament by beating Marshall Law, a muscular asian MMA fighter who reportedly «defeated Paul Phoenix in 28 seconds» (because fuck that guy, who wants to see him in a movie).

Blablabla, first round of the tournament, and Eddie Gordo loses against Raven, who is not played by Wesley Snipes. In the second round Jin beats the crap out of Miguel Rojo in a rage, and then cheats on his girlfriend (who is repeatedly shown in the slums cheering for Jin by a large outdoor screen) with MMA fighter Christie Monteiro, played by a skinny white woman. For being a whore, he is attacked by Nina and Anna Williams, dressed as ninjas.

The next day Christie fights Nina Williams, and yes, they actually had the actress wear that crazy purple outfit. Christie wins, and Jin fights Yoshimitsu, who looks pretty good! Jin is given a naginata since it’d be silly if Yoshimitsu was the only one with a weapon.

During the fight Kazuya realizes the ratings for the show increase when it looks like Yoshi will kill Jin, so he has him do so. Heihatchi, who is an honorable man, opposes this, but is taken prisoner by some Jacks. He still manages to distract Yoshimitsu by pulling the alarm, giving Jin opportunity to smash his face in with his new long studded gloves he got from his trainer, ex-Tekken fighter Steve Fox.

The remaining fighters are detained and Kazuya tells them the new rules: To advance to the next round, they have to kill their opponent. Jin decides they should escape so noone gets killed. He promptly steals an assault rifle and starts shooting guards. Jin also finds out Kazuya raped his mother, Steve is killed, the fighters are recaptured, and Kazuya has a Jack execute Heihatchi off-screen. <_<

Next round of the tournament, Bryan Fury (kickboxer B-movie star Gary Daniels) kills Sergei with a spiked chain, and Kazuya has Fury fight Jin, who is able to beat the cyborg by the power of flashbacks. Kazuya immediately attacks him with two axes, and is about to kill him when Christie creates a distraction, reprising the end of the Yoshimitsu fight. Jin then doesn’t kill Kazuya for some reason, and Christie declares Jin the winner of the Tekken tournament. Which is weird because she only got to fight once and that’s not how a tournament works.

The movie then ends with Jin going back to the slums and getting saluted by the Jacks, then a voice-over from Christie explaining Jin’s victory made his name synonymous with hope, but the Tekken story is just beginning.

Still, this was a much better movie than both Legend of Chun-Li and the animated Tekken one.

Godzilla Timeline

lørdag 16. mai 2009

Fant denne på den gamle bloggen min via Archive.org, og reposter den her. Bilder kommer etterhvert.

Sagaen om Godzilla består av tre «serier»; Showa, Heisei, og Millennium, hvor Showa og Heisei er egne kontinuiteter. Da Godzilla 1985 ble laget, så de bort fra alle tidligere filmer bortsett fra Godzilla 1954. Navnene Showa og Heisei er oppkalt etter Japans keiser i de respektive periodene. (mer…)

Rapport fra Filmtreff desember ’08

søndag 7. desember 2008

I begynnelsen av denne uka var jeg i Oslo noen dager på såkalt Filmtreff for kinosjefer (og kinomedarbeidere som klarer å snike seg med mot at de betaler flybillett og opphold selv). Det foregår på Filmens hus i Dronningens gate og man får se en del filmer før tiden for å orientere seg. Og bli påspandert diverse greier fra filmbyråene som prøver å smiske for å få mer promotering.

Enkelte av disse filmene var merket på programmet med «Ingen presse tillatt,» noe som jeg vil tro betyr at de ikke vil ha forhåndsanmeldelser ute, men siden ingen leser denne bloggen uansett bør det vel gå greit. Omtalene med rød tittel inneholder SPOILERE.

Slumdog Millionaire

Filmen starter med eks-gategutten Jamal, som har klart seg helt til siste spørsmål på hindi-versjonen av Vil du bli millionær. Han blir torturert av indisk politi, under mistanke for juks. Filmen viser oss Jamals forhistorie i tilbakeblikk, og hvordan tidligere handelser i livet hans relaterer til spørsmålene han får i TV-studioet. Filmen kan sammenlignes med City of God, da den også innehar utrolig flinke barneskuespillere, fantastisk foto, flotte locations, og knallgod klipping. Inneholder også en del kriminelle elementer, men er framfor alt en såkalt livsbejaende film hvor du virkelig føler for figurene og blir i godt humør når den er over. Dette er nok den Danny Boyle-filmen som kommer nærmest Trainspotting i kvalitet.

Det er også litt Bollywood-dansing i rulleteksten for de som liker slik. 8/10

Max Manus
Dere vet hva dette er, og den blir sikkert veldig godt besøkt, men jeg spår lavere tall enn Kautokeino-opprøret. Kommer litt an på markedsføring og aviskritikere, og jeg mistenker det blir rullet mange firere og enkelte treere. Filmen er greit håndverk, men lider av litt karikerte figurer. Joda, det kan godt hende at folk snakket slik på 50-tallet, men det føles litt … Olsenbanden. «Kom igjen gutter, nå vi skal sabbotere!», og unge menn som røker pipe vil alltid se teit ut. Kjærlighetssubplotet mellom Max Manus og Tikken er også ganske flaut på grunn av både svakt manus og dårlig kjemi. Regien føles litt schizofren, kanskje fordi det er to regissører, og i tillegg overtydelig, for eksempel kan man uten problemer gjenkjenne når en actionsekvens skal starte, fordi kameraet virrer rundt ala nyere Hollywood-filmer allerede før det har skjedd noe.

Filmen burde vært mer episk og hadde hatt godt av litt mer heltedyrkelse av figurene. En stor skuffelse. 4/10

The Spirit
Dette er da Frank Millers filmatisering (ja, som regissør og manusforfatter) av Will Eisner sin genierklærte tegneserie. Jeg liker Will Eisners The Spirit. Jeg liker ikke Frank Millers The Spirit, fordi den feiler i forhold til kildematerialet på flere viktige punkter. Nummer 1: Filmen har gritty voiceover ala Sin City. Tegneserien var ganske noir iblant, men aldri spesielt gritty. 2: I tegneserien ble politietterforskeren Denny Colt antatt drept men kom tilbake som The Spirit, mens i denne versjonen ble han faktisk drept på ordentlig, og fikk et serum av The Octopus som ga vekte han til live igjen og ga han regenereringskrefter(!). 3: The Octopus var alltid en mystisk figur, og man fikk aldri se mer av han enn hanskene hans (tenk Dr. Claw i Inspector Gadget). I filmen dukker han opp i løpet av de første fem minuttene og spilles av Samuel L. Motherfucking Jackson. Og ikke nok med det, han er spenna gærn, kloner sine egne henchmen (alle spilles av Edgar fra sesong 3 av 24), og er i forskjellige scener kledd som gangster, samurai, gal vitenskapsmann, nazi, og pimp.

Dialogene i filmen er håpløse, den kommer ikke i nærheten av stilen til Sin City, alle skuespillerne overspiller, «vitsene» får deg til å himle med øynene, og som en adapsjon er den en katastrofe. Unngå som pesten! The Spirit får ett bonuspoeng for damene i filmen. 2/10

Død snø
Bør ikke sammenlignes med Kill Buljo, da denne er på et helt annet nivå. Den ser profesjonell ut, har ordentlige skuespillere, og et budsjett man faktisk kan gjøre ting med. En gjeng med ungdommer drar på hyttetur oppi fjellheimen, og som alle nå bør vite er det nazizombier begravd under snøen.

Både makeup- og resten av splattereffektene står ikke tilbake for en nyere George Romero-film, det er intet mindre enn imponerende hva gutta fra Alta har fått til. Det er plenty med humor og nerdereferanser, og Wirkola, som faktisk er en stor nerd, vet mye mer om hvordan man skal behandle en sjangerfilm enn folkene bak Fritt vilt og Rovdyr. 8/10

The Day the Earth Stood Still
Ikke så mye å si om denne. Første halvdel av filmen er uhyre vellaget og spennende, men den faller dessverre sammen mot slutten pga datagrafikk og melodrama. Filmen hanker dog inn mange poeng fordi den føles veldig autentisk, og alt av reaksjoner menneskene har ovenfor rominnvasjonen, nyhetsrapporter, og andre detaljer gjør at filmen virkelig selger at dette foregår på vår Jord, og ikke bare en Hollywood-versjon av den.

Også på plussiden er at filmen er veldig tro mot kildemateriellet, og det varmer et nerdehjerte. Gort er med, Klaatu Barata Nikto er med, bare velstand. Tror denne blir veldig godt besøkt. 7/10

Zack & Miri Make a Porno
Zack og Miri er to venner som bor i en leilighet sammen og har et platonisk forhold. Men haugen med regninger blir gigantisk, og til slutt er siste mulighet å trekke på gata … eller lage pornofilm. Men kan to venner bare ha sex uten at det ødelegger mange år med vennskap? Eller kanskje det er opptakten til noe mer?

Kevin Smith har funnet ut at folk vil ha pikk- og fjertevitser fra han, så han overkompenserer noe helt jævlig med denne filmen. Det er sexprat fra begynnelse til ende, og det er jo forsåvidt morsomt … Men siden det er en romantisk komedie blir det litt melodramatisk mot slutten (selv om Jason Mewes valser inn naken og får Zack til å gi han en dutch rudder). En søt film, men en veldig skitten søt film, og jeg er usikker på hvem målgruppen er. Blir litt samme problemet som Knocked Up hadde, men som Superbad klarte å unngå. Masse bonuspoeng for masse referanser til Dawn of the Dead (skal ikke så mye til for å bligjøre meg). 7/10

The Wrestler
Denne må dere få med dere, men jeg mistenker den havner i veldig lav distribusjon. Godgutten Mickey Rourke spiller Randy ‘The Ram’ Robinson, en avdanka fribryter som hadde sin storhetstid for tjue år siden. Han driver fortsatt med fribryting fordi det er det eneste han kan, men når han får et hjerteattakk og må vende seg til de to eneste andre personene i livet sitt, dattera han forlot, og en stripper (Marisa Tomei som fortsetter toppløs-streaken fra When the Devil Knows You’re Dead), innser han hvor lite han egentlig har.

Mickey Rourke spiller så jævlig bra, og burde nok allerede gjøre plass til Oscar-statuetten på hylla si. Filmen er regissert av Darren Arnofsky. 9/10

Anywhere but Home
Også kjent som Four Christmases. Vince Vaughn og Reese Witherspoon spiller et par som har bestemt seg for å ikke gifte seg og ikke få barn, og trives godt med det. Grunnen er at de begge har foreldre som er skilte, men når de er nødt til å dra på julebesøk til alle fire husstandene (og havner i forferdelige og pinlige situasjoner), lærer de mer om hverandre, og finner ut at kanskje de burde trappe opp forholdet likevel?

Tja, hva skal man si om den. Den starter ganske bra, med litt slemmere hovedpersoner enn vi er vant med fra slike filmer, og en del snert i manuset. Men Vince Vaughn spiller Vince Vaughn som alltid, og filmen blir skikkelig melodramatisk klisj på slutten. Isj og æsj. Totalt sett 5/10

Nord
Handler om en fyr som bor alene og jobber i et skitrekk, men en dag finner han ut at han skal besøke ekskjæresten og sønnen sin (tilfeldigvis samme dag som hytta hans tar fyr), så han hiver seg på snøskuteren og reiser Nord. På veien vil han møte flere snurrige og interessante mennesker som bor utenfor allfarvei.

Manuset er skrevet av Erlend Loe, og det er veldig godt skrevet, med god dialog og artige situasjoner og figurer. En skikkelig koselig film, rett og slett. 8/10

Revolutionary Road
Leonardo DiCaprio og Kate Winslet tilbake for første gang siden Titanic å giiiiiiiid. Vel, denne filmen kunne liksågodt hett Kate and Leo Shouting Match, for det er det mesteparten av spilletiden går til, krangling mellom dette paret som bor på Revolutionary Road i en forstad på 50-tallet. Kate finner ut at de burde reise til Paris for at Leo skal finne seg selv, men Leo får et veldig bra jobbtilbud i byen de bor i, begge er litt utro mot hverandre, og generelt masse mas.

Både DiCaprio og Winslet griner og roper og man merker de prøver veldig hardt å få Oscar. Hadde ikke Michael Shannon dukket opp innimellom, som en smått psykotisk eks-asylpasient for å gi filmen litt energi, hadde den vært en total lidelse. Det er også verdt å nevne at filmen er regissert av Sam Mendes (Road to Perdition, American Beauty), så alt det tekniske og cinematografiske er upåklagelig. Men hvis dere vil se Kate Winslet i en film som handler om forsteder på 50-tallet, se Little Children. Den er helt fantastisk. Revolutionary Road er bare slitsom. 4/10

Aliens vs Predator: Requiem: Et forsvar

tirsdag 4. mars 2008

Nei, dette er ingen god film. Regien er ganske talentløs, skuespillerne er elendige, actionscenene er filmet med shakycam hvor man ikke får med seg hvem som slår hvem eller hvordan. Og jeg antar filmen er mørk 90 % av tiden for å skjule tabber i produksjonsdesign som glidelåser bakpå monsterkostymene. Manuset er også temmelig idiotisk, men jeg må likevel forsvare denne filmen litt.

(mer…)

Playstation 3

lørdag 16. juni 2007

Jepp, der var en Playstation 3 anskaffet. 4700 inkludert frakt (DHL Express), fra Video Games Plus i Canada. Ingen toll, ingen moms, bestilt søndag, sendt mandag, levert på jobben onsdag.

Maskinen ser bra ut, spesielt når den står vertikalt, og jeg er glad den har slot-loading istedenfor tray, som 360 har (jeg sliter med å få discene til å ligge vertikalt, forståelig nok). Nettverksinnstillingene er veldig lette å sette opp, og Cross Media Bar-grensesnittet funker bra. Playstation Store er dessverre en ødemark, selv etter så lang tid.

Grunnen til at jeg bestilte maskinen fra Canada istedenfor å kjøpe i Norge, bortsett fra prisen altså, er at fra PS3-ens firmware-oppdatering 1.80 og utover, kan maskinen nå oppskalere DVD-er og PS1/PS2-spill helt opp til 1080p. Og de fleste DVD-ene mine er sone 1, og det samme tror jeg at BD-ene mine kommer til å bli, da det alltid er større videoutvalg i sone 1 (Blu-ray-sone A).

Så langt har jeg kun fått testet filmen Monster House, som jeg lånte hos en venn, men jeg har bestilt Silent Hill, Curse of the Golden Flower, og Letters from Iwo Jima. Monster House er nok ikke den beste bilde-showcasen for Blu-ray, da det er en dataanimert film som ikke er skutt på HD, men på film, så den er litt kornete (med vilje, men likevel). Det ukomprimerte 5.1-sporet var dog helt utrolig. Gardinene i nærheten av subwooferen flagret av trykket. 😀

Spill til PS3 er ikke så mye å snakke om for tiden. Jeg fikk med MotorStorm gratis, et racing-spill, men det er ikke egentlig noe for meg. Det ser dog helt utrolig ut. Ikke før i september begynner det å komme spill jeg har lyst på; Assassins Creed, Half-Life 2: Orange Box, Clive Barker’s Jericho, Haze, Mercenaries 2, Ratchet & Clank Future, og Uncharted: Drake’s Fortune. Men i mellomtiden har jeg 12 spill jeg ikke har fullført på Wii, PS1, PS2, og DS.