Fant denne på den gamle bloggen min via Archive.org, og reposter den her. Bilder kommer etterhvert.
Sagaen om Godzilla består av tre «serier»; Showa, Heisei, og Millennium, hvor Showa og Heisei er egne kontinuiteter. Da Godzilla 1985 ble laget, så de bort fra alle tidligere filmer bortsett fra Godzilla 1954. Navnene Showa og Heisei er oppkalt etter Japans keiser i de respektive periodene. (more…)
I begynnelsen av denne uka var jeg i Oslo noen dager på såkalt Filmtreff for kinosjefer (og kinomedarbeidere som klarer å snike seg med mot at de betaler flybillett og opphold selv). Det foregår på Filmens hus i Dronningens gate og man får se en del filmer før tiden for å orientere seg. Og bli påspandert diverse greier fra filmbyråene som prøver å smiske for å få mer promotering.
Enkelte av disse filmene var merket på programmet med «Ingen presse tillatt,» noe som jeg vil tro betyr at de ikke vil ha forhåndsanmeldelser ute, men siden ingen leser denne bloggen uansett bør det vel gå greit. Omtalene med rød tittel inneholder SPOILERE.
Slumdog Millionaire
Filmen starter med eks-gategutten Jamal, som har klart seg helt til siste spørsmål på hindi-versjonen av Vil du bli millionær. Han blir torturert av indisk politi, under mistanke for juks. Filmen viser oss Jamals forhistorie i tilbakeblikk, og hvordan tidligere handelser i livet hans relaterer til spørsmålene han får i TV-studioet. Filmen kan sammenlignes med City of God, da den også innehar utrolig flinke barneskuespillere, fantastisk foto, flotte locations, og knallgod klipping. Inneholder også en del kriminelle elementer, men er framfor alt en såkalt livsbejaende film hvor du virkelig føler for figurene og blir i godt humør når den er over. Dette er nok den Danny Boyle-filmen som kommer nærmest Trainspotting i kvalitet.
Det er også litt Bollywood-dansing i rulleteksten for de som liker slik. 8/10
Max Manus
Dere vet hva dette er, og den blir sikkert veldig godt besøkt, men jeg spår lavere tall enn Kautokeino-opprøret. Kommer litt an på markedsføring og aviskritikere, og jeg mistenker det blir rullet mange firere og enkelte treere. Filmen er greit håndverk, men lider av litt karikerte figurer. Joda, det kan godt hende at folk snakket slik på 50-tallet, men det føles litt … Olsenbanden. «Kom igjen gutter, nå vi skal sabbotere!», og unge menn som røker pipe vil alltid se teit ut. Kjærlighetssubplotet mellom Max Manus og Tikken er også ganske flaut på grunn av både svakt manus og dårlig kjemi. Regien føles litt schizofren, kanskje fordi det er to regissører, og i tillegg overtydelig, for eksempel kan man uten problemer gjenkjenne når en actionsekvens skal starte, fordi kameraet virrer rundt ala nyere Hollywood-filmer allerede før det har skjedd noe.
Filmen burde vært mer episk og hadde hatt godt av litt mer heltedyrkelse av figurene. En stor skuffelse. 4/10
The Spirit
Dette er da Frank Millers filmatisering (ja, som regissør og manusforfatter) av Will Eisner sin genierklærte tegneserie. Jeg liker Will Eisners The Spirit. Jeg liker ikke Frank Millers The Spirit, fordi den feiler i forhold til kildematerialet på flere viktige punkter. Nummer 1: Filmen har gritty voiceover ala Sin City. Tegneserien var ganske noir iblant, men aldri spesielt gritty. 2: I tegneserien ble politietterforskeren Denny Colt antatt drept men kom tilbake som The Spirit, mens i denne versjonen ble han faktisk drept på ordentlig, og fikk et serum av The Octopus som ga vekte han til live igjen og ga han regenereringskrefter(!). 3: The Octopus var alltid en mystisk figur, og man fikk aldri se mer av han enn hanskene hans (tenk Dr. Claw i Inspector Gadget). I filmen dukker han opp i løpet av de første fem minuttene og spilles av Samuel L. Motherfucking Jackson. Og ikke nok med det, han er spenna gærn, kloner sine egne henchmen (alle spilles av Edgar fra sesong 3 av 24), og er i forskjellige scener kledd som gangster, samurai, gal vitenskapsmann, nazi, og pimp.
Dialogene i filmen er håpløse, den kommer ikke i nærheten av stilen til Sin City, alle skuespillerne overspiller, “vitsene” får deg til å himle med øynene, og som en adapsjon er den en katastrofe. Unngå som pesten! The Spirit får ett bonuspoeng for damene i filmen. 2/10
Død snø
Bør ikke sammenlignes med Kill Buljo, da denne er på et helt annet nivå. Den ser profesjonell ut, har ordentlige skuespillere, og et budsjett man faktisk kan gjøre ting med. En gjeng med ungdommer drar på hyttetur oppi fjellheimen, og som alle nå bør vite er det nazizombier begravd under snøen.
Både makeup- og resten av splattereffektene står ikke tilbake for en nyere George Romero-film, det er intet mindre enn imponerende hva gutta fra Alta har fått til. Det er plenty med humor og nerdereferanser, og Wirkola, som faktisk er en stor nerd, vet mye mer om hvordan man skal behandle en sjangerfilm enn folkene bak Fritt vilt og Rovdyr. 8/10
The Day the Earth Stood Still
Ikke så mye å si om denne. Første halvdel av filmen er uhyre vellaget og spennende, men den faller dessverre sammen mot slutten pga datagrafikk og melodrama. Filmen hanker dog inn mange poeng fordi den føles veldig autentisk, og alt av reaksjoner menneskene har ovenfor rominnvasjonen, nyhetsrapporter, og andre detaljer gjør at filmen virkelig selger at dette foregår på vår Jord, og ikke bare en Hollywood-versjon av den.
Også på plussiden er at filmen er veldig tro mot kildemateriellet, og det varmer et nerdehjerte. Gort er med, Klaatu Barata Nikto er med, bare velstand. Tror denne blir veldig godt besøkt. 7/10
Zack & Miri Make a Porno
Zack og Miri er to venner som bor i en leilighet sammen og har et platonisk forhold. Men haugen med regninger blir gigantisk, og til slutt er siste mulighet å trekke på gata … eller lage pornofilm. Men kan to venner bare ha sex uten at det ødelegger mange år med vennskap? Eller kanskje det er opptakten til noe mer?
Kevin Smith har funnet ut at folk vil ha pikk- og fjertevitser fra han, så han overkompenserer noe helt jævlig med denne filmen. Det er sexprat fra begynnelse til ende, og det er jo forsåvidt morsomt … Men siden det er en romantisk komedie blir det litt melodramatisk mot slutten (selv om Jason Mewes valser inn naken og får Zack til å gi han en dutch rudder). En søt film, men en veldig skitten søt film, og jeg er usikker på hvem målgruppen er. Blir litt samme problemet som Knocked Up hadde, men som Superbad klarte å unngå. Masse bonuspoeng for masse referanser til Dawn of the Dead (skal ikke så mye til for å bligjøre meg). 7/10
The Wrestler
Denne må dere få med dere, men jeg mistenker den havner i veldig lav distribusjon. Godgutten Mickey Rourke spiller Randy ‘The Ram’ Robinson, en avdanka fribryter som hadde sin storhetstid for tjue år siden. Han driver fortsatt med fribryting fordi det er det eneste han kan, men når han får et hjerteattakk og må vende seg til de to eneste andre personene i livet sitt, dattera han forlot, og en stripper (Marisa Tomei som fortsetter toppløs-streaken fra When the Devil Knows You’re Dead), innser han hvor lite han egentlig har.
Mickey Rourke spiller så jævlig bra, og burde nok allerede gjøre plass til Oscar-statuetten på hylla si. Filmen er regissert av Darren Arnofsky. 9/10
Anywhere but Home
Også kjent som Four Christmases. Vince Vaughn og Reese Witherspoon spiller et par som har bestemt seg for å ikke gifte seg og ikke få barn, og trives godt med det. Grunnen er at de begge har foreldre som er skilte, men når de er nødt til å dra på julebesøk til alle fire husstandene (og havner i forferdelige og pinlige situasjoner), lærer de mer om hverandre, og finner ut at kanskje de burde trappe opp forholdet likevel?
Tja, hva skal man si om den. Den starter ganske bra, med litt slemmere hovedpersoner enn vi er vant med fra slike filmer, og en del snert i manuset. Men Vince Vaughn spiller Vince Vaughn som alltid, og filmen blir skikkelig melodramatisk klisj på slutten. Isj og æsj. Totalt sett 5/10
Nord
Handler om en fyr som bor alene og jobber i et skitrekk, men en dag finner han ut at han skal besøke ekskjæresten og sønnen sin (tilfeldigvis samme dag som hytta hans tar fyr), så han hiver seg på snøskuteren og reiser Nord. På veien vil han møte flere snurrige og interessante mennesker som bor utenfor allfarvei.
Manuset er skrevet av Erlend Loe, og det er veldig godt skrevet, med god dialog og artige situasjoner og figurer. En skikkelig koselig film, rett og slett. 8/10
Revolutionary Road
Leonardo DiCaprio og Kate Winslet tilbake for første gang siden Titanic å giiiiiiiid. Vel, denne filmen kunne liksågodt hett Kate and Leo Shouting Match, for det er det mesteparten av spilletiden går til, krangling mellom dette paret som bor på Revolutionary Road i en forstad på 50-tallet. Kate finner ut at de burde reise til Paris for at Leo skal finne seg selv, men Leo får et veldig bra jobbtilbud i byen de bor i, begge er litt utro mot hverandre, og generelt masse mas.
Både DiCaprio og Winslet griner og roper og man merker de prøver veldig hardt å få Oscar. Hadde ikke Michael Shannon dukket opp innimellom, som en smått psykotisk eks-asylpasient for å gi filmen litt energi, hadde den vært en total lidelse. Det er også verdt å nevne at filmen er regissert av Sam Mendes (Road to Perdition, American Beauty), så alt det tekniske og cinematografiske er upåklagelig. Men hvis dere vil se Kate Winslet i en film som handler om forsteder på 50-tallet, se Little Children. Den er helt fantastisk. Revolutionary Road er bare slitsom. 4/10
Nei, dette er ingen god film. Regien er ganske talentløs, skuespillerne er elendige, actionscenene er filmet med shakycam hvor man ikke får med seg hvem som slår hvem eller hvordan. Og jeg antar filmen er mørk 90 % av tiden for å skjule tabber i produksjonsdesign som glidelåser bakpå monsterkostymene. Manuset er også temmelig idiotisk, men jeg må likevel forsvare denne filmen litt.
Jepp, der var en Playstation 3 anskaffet. 4700 inkludert frakt (DHL Express), fra Video Games Plus i Canada. Ingen toll, ingen moms, bestilt søndag, sendt mandag, levert på jobben onsdag.
Maskinen ser bra ut, spesielt når den står vertikalt, og jeg er glad den har slot-loading istedenfor tray, som 360 har (jeg sliter med å få discene til å ligge vertikalt, forståelig nok). Nettverksinnstillingene er veldig lette å sette opp, og Cross Media Bar-grensesnittet funker bra. Playstation Store er dessverre en ødemark, selv etter så lang tid.
Grunnen til at jeg bestilte maskinen fra Canada istedenfor å kjøpe i Norge, bortsett fra prisen altså, er at fra PS3-ens firmware-oppdatering 1.80 og utover, kan maskinen nå oppskalere DVD-er og PS1/PS2-spill helt opp til 1080p. Og de fleste DVD-ene mine er sone 1, og det samme tror jeg at BD-ene mine kommer til å bli, da det alltid er større videoutvalg i sone 1 (Blu-ray-sone A).
Så langt har jeg kun fått testet filmen Monster House, som jeg lånte hos en venn, men jeg har bestilt Silent Hill, Curse of the Golden Flower, og Letters from Iwo Jima. Monster House er nok ikke den beste bilde-showcasen for Blu-ray, da det er en dataanimert film som ikke er skutt på HD, men på film, så den er litt kornete (med vilje, men likevel). Det ukomprimerte 5.1-sporet var dog helt utrolig. Gardinene i nærheten av subwooferen flagret av trykket. 
Spill til PS3 er ikke så mye å snakke om for tiden. Jeg fikk med MotorStorm gratis, et racing-spill, men det er ikke egentlig noe for meg. Det ser dog helt utrolig ut. Ikke før i september begynner det å komme spill jeg har lyst på; Assassins Creed, Half-Life 2: Orange Box, Clive Barker’s Jericho, Haze, Mercenaries 2, Ratchet & Clank Future, og Uncharted: Drake’s Fortune. Men i mellomtiden har jeg 12 spill jeg ikke har fullført på Wii, PS1, PS2, og DS.
5. juni slipper Classic Media Ghidora, the Three-Headed Monster og Invasion of the Astro-Monster (bedre kjent som Godzilla vs Monster Zero) på DVD. Begge utgivelsene vil inneholde både japanske originalutgaver og den amerikanske versjonen med dub.
I Ghidora, the Three-Headed Monster lander en meteoritt som inneholder den grusomme King Ghidora på Jorden, og Godzilla må samarbeide med Mothra og Rodan for å overvinne han, mens i Godzilla vs Monster Zero terroriserer Ghidora Planet X, og planetens innbyggere spør om å få låne Godzilla og Rodan for å bekjempe han. Men deres egentlige plan er å ta over Jorden ved hjelp av alle tre monsterene!
Flotte nyheter for meg, for nå som jeg har bestilt Godzilla Raids Again, vil jeg ha en nesten komplett Godzilla-samling. Jeg mangler da kun Godzilla vs Megalon, men det sies at den vil komme på en egen Mystery Science Theater 3000-disc. Håper det er sant, for den MST3K-samlingen den var ute på tidligere ble out of print etter første opplag.
Veldig på etterskudd, da jeg hadde skrevet mesteparten av disse forsvant bloggen, og jeg har ikke fått fullført denne før nå. Men som hvert år – her er filmene jeg så på Tromsø Internasjonale FilmFestival 2007:
Empty (2006, r.: Veiko Õunpuu – Estland)
Mati elsker ikke kona si, men ikke faen om han sleske Eduardo skal få henne. Så han får seg inn i en situasjon der han må tilbringe en helg med kona og hennes elsker, hvor han har en eller annen plan, men klarer ikke å kommunisere den pga sine innestengte følelser, og ikke engang alkohol hjelper.
Det er mulig regissøren har et slags budskap her, men dette er ikke et bra nok manus til å fortelle det. Scenene og hendelsene virker veldig konstruerte, og alle spiller som om de var på teater. Og når filmen din kun er 40 minutter lang, ikke kast bort fem minutter på å filme folk som stirrer inn i horisonten! 3/10
Glue (2005, r.: Alexis Dos Santos – Argentina)
Jada, det er hardt å være ung og seksuelt frustrert i Argentina. Hele manuset til filmen var visst på 17 sider, og mesteparten av filmen er bare improvisasjon fra skuespillerne (som jeg må innrømme er ganske dyktige og vel-castet). Dessverre virker det som regissøren er altfor glad i resultatet, for det er altfor mye av det, og mange sekvenser er totalt overflødige. I tillegg er kameramannen den cinematiske ekvivalenten av en “close-talker”; kameraet er konstant oppi ansiktet til folk eller på diverse kroppsdeler, noe som er utrolig slitsomt to timer i strekk. Eventuelt var zoom-knappen på kameraet hans ødelagt. 4/10
Family Ties (2006, r.: Tae-Yong Kim – Sør-Korea)
Et ganske intelligent film om familiebånd, og hvordan folk henger sammen i den store sammenhengen. Først trodde jeg det bare var løsrevne historier om folk som var i familie med veldig slitsomme folk, men inne i den tredje historien fatter man sammenhengen. Filmen er dessverre for lang for sitt eget beste, og slutten blir veldig forutsigbar, mens man bare venter på at alle trådene skal nøstes opp. 6/10
Notes on a Scandal (2006, r.: Richard Eyre – England)
Cate Blanchett spiller en lærerinne som i et svakt øyeblikk innleder et forhold med en av sine 15 år gamle elever. Judi Dench, som filmens hovedrolle og fortellerstemme, finner ut av dette, og som gammel, ugift, og ensom, melker sin maktposisjon for alt den er verdt mens hun noterer alt i sin dagbok.
En effektiv fortellerstil, smart manus, en fantastisk intens Judi Dench, og et dramatisk Phillip Glass-soundtrack gjør Notes on a Scandal til en av de beste filmene produsert ifjor. Det adapterte manuset (filmen er basert på en bok) ble veldig fortjent nominert til “best screenplay” på Golden Globes. 8/10
Chronicle of an Escape (2006, r.: Adrián Caetano – Argentina)
Målvakten Claudio blir kidnappet og torturert av håndlangere for Argentinas militære regime, mistenkt for å stå i ledtog med geriljaene. Til tross for at han er uskyldig, nekter de å la han gå før han har gitt dem et navn. Etter å ha innsett at det ikke er noen annen utvei, rømmer Claudio sammen med tre andre fanger.
Det ble avertert med at filmen skulle være brutal og ubehagelig, men den kan likevel virke litt tam for oss som har sett litt. Eneste som jeg merket enkelte i publikumet reagerte på var alle de løse iguanene mot slutten av filmen. Til tross for gode skuespillere, en aktuell historie, og god produksjon, ble jeg ikke særlig imponert av Chronicle of an Escape. 5/10
4:30 (2005, r.: Royston Tan – Singapore)
Guttungen Xiao Wu bor praktisk talt alene i Singapore, dvs han har Jung, en giddalaus koreansk “onkel”, boende hos seg, som han ikke kan kommunisere med pga språkbarrieren. Likevel virker det som Xiao idoliserer Jung, og han har en fast rutine kl. 04:30 hver morgen å spionere på den døddrukne onkelen, hvorpå han noterer ting han finner interessante i en gammel bok. Og plutselig en dag har Jung forsvunnet, the end.
I forhold til hans tidligere filmer (har jeg hørt), er 4:30 altfor stillestående. Lange, dvelende nærbilder av grining og røyking er ikke det jeg finner engasjerende i en film. Det er faktisk bare såvidt at kameraet beveger seg i det hele tatt. Kjedelig! 4/10
Princess (2006, r.: Anders Morgenthaler – Danmark)
Etter at pornostjernen Princess dør i en bilulykke er det broren hennes August som må ta hånd om hennes fem år gamle datter Mia. August blir sjokkert når han finner blåmerker på Mia, og hennes oppførsel er tydelig påvirket av morens livsstil, som vi får se glimt av gjennom kornete Super-8 hjemmevideoer. August sender et høflig brev til produksjonsselskapet Paradise Lust for å få dem til å ødelegge alt innholdet med Princess, men når de nekter å samarbeide starter en blodig vendetta …
Filmen er animert, med enkelte innslag av live-action. Tegningene er alt annet enn avanserte, scenene med datagrafikk er på tidlig 90-tallsnivå, og jeg tror tegningene animerer med en framerate på 6 fps. Likevel resonerer historien bra, og stilen gjør mulig flere smarte kameratriks og grafisk vold. 7/10
Inga tårar (2006, r.: Håkan Bjerking – Sverige)
Drama om fosterbarn. Helt grei, eneste som utmerket seg var noen av overgangene i klippinga. Regissør Bjerking (som var i salen) virket ikke særlig fornøyd med publikums reaksjon på filmen, men hva forventer han når han filmatiserer noe som liksågodt kunne stått på “de blå sidene” i Hjemmet? 5/10
Kortfilmprogram: Overdrive – Films from the North Goes Extreme
Amplifire: Into the Rage – Det var jo bare en jævla musikkvideo! Hva gjør den i et kortfilmprogram? Trasig gothgreie skutt på lavoppløselig DV. Isj. Men musikken var ok. 3/10
Marita: En sommerfuggel i vinterland – Småartig, men sånne kvasi-ironiske intervjuer gjør Bye & Rønning bedre. Tror ikke denne blir opptatt av NRK. 4/10
Inside the Mind of a Splatter Director – Intervju med splatterlegenden Jörg Buttgereit. Altfor kort og altfor lite dybde. Men Jörg er en karismatisk fyr. 4/10
Kildesortering – En fyr skyter og parterer dama si. Artige splattereffekter, men ikke mye mer enn det. Tabbene som ble spilt under rulleteksten var mer underholdende en selve filmen. 5/10
Kierros (The Circuit) – En vakt går gjennom en gammel fabrikk. Plutselig dør han. 2/10
Johnny the Bad – Den mest ambisiøse av kortfilmene, men likevel ikke bra. Her har de prøvd å lage Sin City, men uten stil og uten noe vettug historie. 5/10
Tasuma the Fighter (2004, r.: Kollo Sanou – Burkina Faso/Frankrike)
Sogo Sanou er byens stolthet, han slåss i krigen for Frankrike, og snart skal han hente pensjonen sin. Men hva skjer når har han kjøper en mølle til landsbyen på kreditt, og staten har problemer med å finne han i systemet?
Ganske koselig dramakomedie med en veldig sympatisk hovedperson. Men hva er greia med at alle svarte kvinnfolk på film er sykt masende, kjeftende, og slitsomme? 6/10
Restart (2005, r.: Julius Sevcík – Tsjekkia)
Løp, Sylva, løp! Sylva kødder med kjæresten sin på første april, og han tror det er sant at hun har hatt et forhold til broren hans. Nå må hun løpe rundt i Praha før han gjør noe overilt. Et temmelig dårlig plot, ja. Teknisk bra, men det er det. 5/10
WWW: What a Wonderful World (2006, r.: Faouzi Bensaïdi – Marokko)
Lystig marokkansk neo-noir. En leiemorder besøker alltid den deltidsprostituerte Souad etter en hit, og iblandt får han trafikkbetjenten Kenza på tråden. Han og Kenza forelsker seg, men så havner leiemorderen i trøbbel.
Filmen er leken og har et par morsomme sekvenser (trafikkbetjenten Kenza som leder bilene rundt seg som i en symfoni rinner meg i hu), men er når alt kommer til alt er den ganske hul, og går i store deler på tomgang. 6/10
Spandexmann (2007, r.: Bobbie Peers – Norge)
Enda en absurd kortfilm fra Bobbie Peers, som tidligere vant masse priser for Sniffer. Visuelt fengslende, og underfundig morsom. Vi gleder oss til en langfilm fra denne mannen! 8/10
Vinterland (2006, r.: Hisham Zaman – Norge)
Når det skal lages “innvandrerfilm” i Norge vet man vanligvis hva man går til. Kulturkræsj, foreldre som ikke godtar jentas beiler, grining og tenners gnissel … iblandt litt skyting og kriminalitet. Vel, denne handler også om arrangerte ekteskap … men vent! Begge er godt voksne, og Renas, som bor i Norge, har lenge sett på bilder av den unge vakre Fermesk. Men når hun ankommer landet er hun ikke som Renas forventet. Og Fermesk hadde også forventet mer, det viser seg at Renas også har smurt fett på CV-en sin. Filmen tar for seg forholdet disse to misfornøyde menneskene imellom, men det går jo bra til slutt. Varm og fin filmdebut. 7/10
Kill Buljo: The Movie (2007, r.: Tommy Wirkola – Norge)
Superharry, hjernedød, steike dum, ekkel, barnslig … men utrolig morsom. Det kan være jeg bare var i rett selskap og humør, men på førpremieren på filmen virket det som om de fleste var det. Å se denne tullefilmen i en sal med glade nordlendinger var en positiv opplevelse. Eneste jeg skulle ønske var at de fjernet sekvensen med Eirik Junge Eliassen som Troll-Tove. Den delen er bare beyond avskylig og poengløs, selv om det er en parodi på Kevin Costners Robin Hood-film. Kill Buljo klarer det den setter ut til å gjøre, nemlig å underholde og more oss, og får dermed en fin 7/10
Requiem (2006, r.: Hans-Christian Schmid – Tyskland)
Basert på den sanne historie om Anneliese Michel, en tysk pike som døde under et forsøk på eksorsisme. Michaela, som hun heter i denne filmen, har epilepsi, men den dypt kristne oppdragelsen hennes har fått henne til å tro det er noe helt annet. Hun har hatt en vernet tilværelse hjemme, men vil prøve å gå på skole i en annen by. Det går bra til å begynne med, men så begynner “demonene” å slå inn igjen.
Filmens tabbe er at den fokuserer på den minst interessante delen av jentas liv, pre-eksorsismen. Schmid serverer ingen konflikter, ingen budskap, bare … middelmådigheter. Skuespillerne er det ingenting å si på, og hårsveisene, musikken, og kostymene er utrolig autentiske. Filmen er tilogmed skutt på samme type film de brukte i perioden den foregår. Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor noen mente denne historien behøvde å fortelles. Se heller The Exorcism of Emily Rose, som er en herlig liten skrekkis basert på samme hendelse. Pluss at den faktisk har en spennende handling, noe man ikke kan beskylde Requiem for. 4/10
Aura (2005, r.: Fabián Bielinsky – Argentina)
Når filmen starter, diskuterer hovedpersonen med en kollega hvordan han ville utført et bankran, og vi får se det pågå mens han forklarer. Smart, stilig, og effektiv bruk av mediet. Men selvsagt får vi ingen payoff på denne scenen, noe som blir et slags tema for hele filmen. Vår utstopperhelt har også epilepsi, og følelsen man får rett før det skjer kalles for “aura”. I og med at filmen er oppkalt etter dette skulle man tro man fikk en payoff på dette, men neida! Epilepsien hans, som slår inn på et kritisk øyeblikk, har egentlig null å si, for han kommer ikke for sent til rendevouzet sitt uansett! Hva faen var poenget da, hvis den ikke har noen innvirkning på det som skjer i filmen?
Teknisk ser filmen lekker ut, da spesielt utendørsscenene i Argentinas skoger. Det kan jo være greit å ha noe pent å se på når resten er så kjedelig, meningsløst, og langdrygt (138 minutter). 5/10
The Host (2006, r.: Joon-ho Bong – Sør-Korea)
Festivalens høydepunkt for min del, og filmen jeg hadde gledet meg mest til. En monsterfilm fra regissøren av den fantastiske Memories of Murder? Hells yes! I motsetning til andre Asia-horrorer prøver The Host på noe nytt. Det er i grunn en familiefilm, altså en film om en familie som blir utsatt for prøvelser, men til slutt knyttet sammen på grunn av monsteret.
Selvsagt, familiedrama er ikke det man er mest ute etter når man ser horror, og filmen er utvilsomt på sitt beste og mest spennende hver gang monsteret er i bildet. For det er et utrolig kult monster. 7/10
The Great Match (2006, r.: Gerardo Olivares – Brazil)
Artig film om tre stammer i Mongolia, Niger, og Amazonas, som på hver sin side av Jorden prøver å få sett den store finalen mellom Tyskland og Brasil i fotball-VM 2002. Underholdende og søt liten film, men ikke mer enn det. 6/10
The Cats of Mirikatani (2006, r.: Linda Hattendorf – USA)
Jimmy Mirikatani er en gammel og hjemløs japansk-amerikansk gatekunstner i New York. Han elsker å tegne katter, og dokumentarfilmskaper Linda Hattendorf legger sin elsk på denne sjarmerende gamle mannen. Etter 11. september, mens området fortsatt er fullt av svevestøv, inviterer hun han til å bo hjemme hos seg. Etterhvert som tiden går får vi vite masse om denne mannen, at han var i en amerikansk interneringsleir under 2. verdenskrig, at han mistet kontakten med familien sin, og han har mye å si om retningen USA holder på å ta.
En fascinerende og varm film, og som en bieffekt viser den hvor bra det amerikanske systemet faktisk fungerer, sett at man gidder å ta kontakt med de rette folkene. 7/10