Jeg syntes den originale kinoversjonen var helt streit. En helt middels, døll, og harmløs superheltfilm med bredest mulig appell. Som garantert var akkurat det Warner Bros ville ha.

Det er overraskende hvor lite som gjenstår av Josstice League-cuten, det er omtrent bare scena med Superman ved det knuste monumentet som var helt lik, samt deler av ligaen sitt første oppdrag sammen nede i den sjakta. Scener som bare er eksposisjon har blitt skutt på nytt for å gjøre dem både mer punchy og fjerne Marvel-style humor, spesielt fra Batman. Den scena med Clark og Lois i kornåkeren er skutt på nytt i en faktisk åker istedenfor at det er elendig datagrafikk. Alle scenene fra Josstice League er enten forbedret eller erstattet med noe bedre. Kampene er tyngre og mer kreative uten å være uoversiktlige. Tredje akt er en ENORM forbedring, og Flash får faktisk noe å gjøre som bare han kan! Når heltene samarbeider og gjør dual og triple techs så har de faktisk fortjent det. Jeg vil tilogmed gå så langt som å si at selv om filmen er fire timer lang, så er ingen scener bortkastet! Alle bygger opp figurene på et vis. Filmen blir et slags karakterdrama, ikke bare en superheltactionfilm. Og den som kommer best utav det er Cyborg. Cyborg er en av de aller dølleste heltene til DC, men Snyder gjør det utrolige: Han gjør Cyborg til en god karakter. At WB hadde alt dette materialet med Cyborg sin forhistorie og klippa vekk omtrent alt er skandaløst. Han viser også hvor mektig Cyborg kan være hvis han vil. Du har hele den sekvensen med hun fattige dama, og så har du scena hvor han river ned et helt kvartal for å ta ut to parademons.

Men det er det Snyder skjønner, at figurer som Supes, Wondy og Aquaman ikke er vanlige folk som har fått krefter, som er Marvel sin greie—de er guder på Jorda. Og Zack behandler dem med den andakten. Unntaket såklart er The Flash, men denne versjonen viser også hvor mektige hans krefter kan være, hvor han i kinoversjonen brukte siste akt på å redde en russisk familie som bodde i området, noe hvem som helst av heltene antagelig kunne gjort. Og joda, han har slitsom humor, men dette er hvordan Barry skal være; han forteller dårlige vitser og resten av heltene ignorerer han. Det skjer i ca alle versjoner unntatt CW-serien hvor han er skrevet mye kjedeligere. De aller mest cringy vitsene er fjernet fra forrige versjon og han faller ikke lenger oppå Diana og tar henne på puppen.

En annen stor forbedring er Steppenwolf! Han er blitt en skurk med motiver, en bakhistorie og egne svakheter hvor han tidligere bare var en tegneseriefigur og CGI-blob. Han får i likhet med hvert medlem av ligaen sin egen karakterutvikling. Han er ikke der bare for å snakke om mother boxes og slåss, vi får nå se at han har havnet i unåde hos Darkseid og ønsker å ta tilbake planeten han tapte for mange år siden. I Snyder Cut er Steppenwolf erstattet med en ung Darkseid i dette flashbacket.

Var skeptisk til 4:3-ratioen, men faktum er jo at man på denne måten får se hele bildet. Nolan sine Batman-filmer var jo skutt i IMAX og i «IMAX-sekvensene» går jo filmen fra scope til widescreen på hjemmeutgivelsene. Selv da får du ikke se hele bildet slik det var skutt av regissøren og vist på IMAX-lerreter. Jeg liker egentlig dette konseptet og skulle gjerne sett fullframe-versjoner av filmer hvor det var regissøren sin intensjon.

Funfact: Før i tiden brukte de å levere fullframe «open matte»-kopier av filmer til kinoer uten stripene på toppen og bunnen, og det var kinomaskinisten sin jobb å stille bildet korrekt. Stilte de bildet feil kunne man f.eks se boom-mikrofoner i toppen av bildet.

Den ene tingen jeg savner fra Whedon-cuten er vel musikken. I den versjonen brukte de både Danny Elfman sitt gamle Batman-tema samt John Williams sitt fantastiske Superman-tema. Det nye lydsporet av Junkie XL erstatter disse med Hans Zimmer sine nyere temaer, men aller verst er at i alle delene med Wonder Woman så bruker han temaet fra hennes film, men putter noe etniske greier oppå i tillegg som er veldig enerverende. Og så har du Snyder sin tendens til å putte inn helt malplasserte låter i enkelte scener. Som i introdusjonen til Barry med bilkræsjet hvor det av en eller annen grunn spilles en popballade mens ting går i saktefilm. Hvis du vet hvem denne (i filmen ikke navngitte) dama er gir det mer mening, men likevel.

Det er og mange som klager på Zack sin evinnelige bruk av saktefilm. Men jeg vi si at dette er en tegneseriefilm. Når tegnere har noe de virkelig vil vise fram, så bruker de en helside eller en splash page. Jeg vil si at Zack sin bruk av saktefilm tilsvarer dette.

Til tross for enkelte ting, Snyderkutten leverte til de grader. Det er ca det ypperste av kappekino og jeg tror ikke vi får en bedre kappefilm i løpet av 20-tallet. Skulle gjerne kastet penger på den for å støtte men i Norge er den kun mulig å se på HBO. Det får bli på disc. 9/10

Epilog: Epilogen, som er rundt en halvtime lang, setter opp en masse greier vil aldri kommer til å få se. Grine.

Et år hvor storfilmene ble utsatt, Oscar bait-kvalitetsfilmene forlatt på hylla for å lanseres i måneden før Oscar i 2021, og ingen superhelter. Med mindre Sonic teller.

365 filmer er ikke helt korrekt. I tekstfila mi har jeg kommet fram til 339, noe som også inkluderer kortfilmer. Jeg anslår rundt 20-25 er shorts. Letterboxd teller også også TV-serier som har oppføringer, som Queen’s Gambit, The Kettering Incident og Japan Sinks 2020. I ’19 så jeg 270 så det er iallfall en grei økning uansett. Det er én uke her som skiller seg ut og det er den det var Ramaskrik, da så jeg 30 filmer, og det er hovedsaklig kortfilmprogrammene her shortsene kommer fra.

Da rånnaen traff så jeg masse Star Trek, og jeg brukte en episodeguide for å se alt i kringkastingsrekkefølge. Det betydde også å se filmene på tidspunktet de kom ut. Star Trek The Motion Picture tilogmed Generations (jeg skippa 5 og 6 som jeg hadde sett relativt nylig) betyr dermed at jeg så veldig mange Trek-skuespillere. Anthony Molinari har vært i fem 2020-filmer men jeg husker han ikke fra noen av dem. Kouichi Yamadera er en japansk VA (stemmeskuespiller) som blant annet har stemmen til Lupin III. Eneste damene på topplista var Nichelle Nichols (Uhura i Trek) og Ayane Sakura (anime-VA, spiller bl.a i Weathering With You), begge med 4.

Den beste regissøren!! Jeg så noen av RedLetterMedia sine gamle dritfilmer. To av disse var shorts, og jeg kan kun anbefale dokumentaren How Not To Make Movie, den var knall. Masaaki Yuasa skulle egentlig hatt seks oppføringer, men Letterboxd har glemt å kreditere han for Japan Sinks 2020. Så tre Brian de Palma-filmer og alle eide, skal deff sjekke ut mer av hans filmer. Han var ustoppelig på 70- og 80-tallet. Én dame her, Céline Sciamma. Hun er regissøren av Portrett av en kvinne i flammer som jeg originalt hadde satt som #1 på lista under, helt til jeg ble gjort oppmerksom på at den hadde norsk release i 2019. Så også hennes film Girlhood. Den var ålreit.

En ting jeg oppdaget med denne lista etter å ha laget den er at 13 av disse 20 filmene så jeg på kinolerret, til tross for at jeg så de aller, aller fleste filmene hjemme på TV-en. Er film rett og slett bedre på kino? Hadde filmer som Possessor, First Cow, Mank og The Vast of Night kommet høyere hvis jeg hadde sett dem på kino heller enn hjemme? Hvem vet! Her er den komplette lista på 101 filmer på LB.

1. Parasite. Jaja, litt klisje å ha denne på toppen av lista men dette var en spennende/morsom/intelligent thriller om sosiale lag fra en av for tiden verdens beste regissører.
2. The Lighthouse. Stemningsfull crazy psykologisk horror(?) med to rå skuespillerprestasjoner fra Pattinson og Dafoe.
3. Wolfwalkers. Denne skulle jeg gjerne sett på kino men bare Cinemateket viser filmene til Apple TV+ og bare et par ganger, så jeg så den på PS5-en som faktisk hadde denne appen. Fikk tilgang til tjenesten fordi jeg kjøpte en MacBook til bruk på jobb. Wolfwalkers er utrolig visuelt imponerende og det beste studioet har gjort så langt. Slutten er ekstremt intens!
4. Et glass til. Vinterberg og Mads Mikkelsen jobber i lag for første gang siden Jagten, og denne er kanskje bedre?! Mer lystig tema iallfall. Iblant.
5. Soul. Mulan kan du få billig av meg men at vi ikke fikk Soul på kino var et stort tap. Beste Pixar siden … Wall-E?
6. Uncut Gems. Sandler kan når han vil. Dessverre vil han ikke særlig ofte, og blir sur når han ikke blir belønnet for det. Denne filmen er en safdig blanding av morsom og stressende intensitet og mesterlig klippet og lydlagt. Det virker dessverre ikke som Safdie-brødrene har noen spennende prosjekter på gang for tiden.
7. Tenet. Ny Nolan er alltid en event og jeg koste meg godt med denne, selv om den nok vil havne i den nedre halvdelen av filmografien hans. På tide med en produsent som holder han mer i ørene kanskje. Den hadde nok og havnet en del plasser ned hvis jeg som amerikanere hadde sett den uten undertekster.
8. Call of the Wild. Hæ, filmen om datagrafikkbikkja og sure Harrison Ford? Ja! Ble skikkelig oppslukt av denne filmen, og den har masse vakre bilder og Ford gjør sin beste rolle på lenge. Anbefales!
9. Ride Your Wave. Masaaki Yuasa slår til igjen! Skulle nesten tro dette var en Makoto Shinkai-film, fordi den handler om et par som forelsker seg men så skjer det noe mystisk og overnaturlig! I motsetning til Shinkai er animasjonsstilen til Yuasa mye mer leken og flytende, noe som passer godt når historien handler om en brannmann som mister livet men kan kalles tilbake i vannoverflater(!).
10. The Assistant. Denne ble anbefalt av RedLetterMedia-gutta, et uvanlig valg til dem å være. En stille, slags ulmende skrekkfilm som foregår i et filmproduksjonsselskap, hvor monsteret lever i bakgrunnen.

Jeg vil også trekke fram Mr. Jones, en sann historie om en journalist fra en liten walisisk møkkaavis som ender opp med å avsløre holodomor; Palm Springs, en artig vri på Groundhog Day-sjangeren; og Love and Monsters, en monsteractionkomedie med godt kinopotensial som dessverre havnet på Paramount sin streamingtjeneste som tre mennesker abonnerer på.

Beste norske: Kunstneren og tyven. Vakker og overraskende om en utenlandsk kunstner som blir fascinert av en knarker som stjal maleriene hennes. Hvis jeg må velge noe som ikke er en dokumentar blir det barnefilmen Tottori. En liten familieproduksjon med et stort hjerte.

Største skuffelse:
Come True. Elsket denne for mesteparten av spilletida. Det er en horror/sci-fi-thriller som handler om ei jente som har søvnproblemer og kontakter et selskap som forsker på søvn med ny teknologi, og selvsagt har de egne motiver … Den er atmosfærisk med stilig retro produksjonsdesign og du lurer hele tiden på hva som er det neste som kommer til å skje. Har et stilig lydspor, evokative marerittaktige bilder og en spennende hovedperson godt spilt av Julia Sarah Stone. Men så går produksjonen åpenbart tom for tid, ideer og manus for dette er kanskje den mest bedritne cop-out slutten jeg noensinne har vært borti. Hvis du om formodning skulle se denne, når sluttscena med baderomsspeilet kommer, skru av når du hører mobiltelefonen hennes.​​

Tre verste:

1. Jay & Silent Bob Reboot. Jeg gremmes. Tenk at jeg en gang var fan av Kevin Smith. Dette er en bare flau rehash av Jay & Silent Bob Strike Back bare at alle vitsene er elendige og ingenting fungerer. Jeg cringet nesten til døde over hvor rævva denne var. Og siden filmen faktisk ble kickstartet kan jeg også gremmes på vegne over alle som backet den.
2. The Lego Star Wars Holiday Special. Hvis det finnes verre greier på Disney+ så har ikke jeg funnet det. Denne handler om at Rey finner en slags tidsportal som gjør at hun kan reise tilbake til alle kjente scenene fra tidligere filmer og serier for å være innpåsliten også der og humoren er under r/prequelmemes-nivå.
3. Oppsamlingsheat: Nesten alle filmene jeg så på Ramaskrik 2020. Holy shit, filmene de hadde plukket ut til sist festival var råtne. Det startet med Ingen skal sove, som er en slags dansk Midsommar hvis Midsommar hadde 200 kroner i budsjett og kun tilgang på sommerhuset til regissørens foreldre. Triggered var en battle royale med kun usympatiske millennials. Sleepless Beauty var russisk torturporno. Meander var Cube bare at den foregår i en serie rør. Og er dårlig. Jeg ser ikke hvor mye kinoopplevelsen hadde forbedret disse filmene, men ser for meg at hvis det hadde vært fysisk festival hadde de hatt annet utvalg. Mange vil ikke ha festivalfilmene sine på streaming pga piratkopiering.

For å ikke avslutte med negativitet har jeg plassert denne kategorien sist:

Beste filmer sett for første gang i 2020:

1. Portrett av en kvinne i flammer. Åja jeg kan jo putte filmen i denne kategorien. Et nydelig (skutt i 8k) romantisk periodedrama med så mye følelser at det tar pusten fra deg. Jeg hadde kjøpt den på flekken hvis den var tilgjengelig på 4k, men fordi den ikke er laget av et stort studio er den ikke det. Ser iallfall fram til å se den på nytt for å se om den oppnår 10-ern.
2. Pain & Glory. Denne kunne også potensielt vært #1 her. Jeg er allerede fan av Pedro Almodovar og dette er hans beste film, med en avsindig god Antonio Banderas. Når du tror den nøyer seg med å være en knallsolid oppvekst/tilbake til livet-historie trekker den et siste triks opp fra hatten som rekontekstualiserer hele filmen. Et jævla mesterverk.
3. Scener fra et ekteskap. Jukser litt her siden dette er en miniserie men den finnes også som filmversjon. Inneholder noen av de vondeste og mest opprivende scenene fra et relasjonsdrama som har blitt laget noensinne. Mektige prestasjoner fra Liv Ullmann og Erland Josephson og skrevet av mesternes mester, Ingmar Bergman.

Jeg elsket den nye Netflix-serien The Queen’s Gambit. Jeg så jo Anya Taylor-Joy da den var featured, så jeg sjekka opp hvem som lagde den. Scott Frank er showrunneren, av film har han bare regissert A Walk Among the Tombstones (en ganske stilig neo-noir med Liam Neeson), men han har skrevet Minority Report, Out of Sight med Clooney, The Wolverine og Logan. I tillegg har han skrevet og regissert alle syv episodene selv. You had my curiosity, but now you have my attention osv.

Vi følger sjakkgeniet Elizabeth Harmon fra hun oppdager sjakk i kjelleren på barnehjemmet til hun slåss mot den russiske stormesteren i Moskva, og for en reise! Det serien er spesielt god på er spenningen! Problemet jeg har med sjakk er at det er et utrolig dølt spill. Det er et spill for nerder som krever mye jobb, pugging, lesing og dedikasjon. I alle sjakkfilmer jeg har sett klarer de aldri å gjøre det spennende fordi du kan ikke bare vise et sjakkspill. Det tar for lang tid. Det er kjedelig å se på. Og ikke alle i publikum aner hva de ser på, du kan for eksempel ikke vise en sjakksituasjon og anta at folk vet hvorfor helten er i trøbbel. Derfor har denne serien gått i en litt annen retning, og ikke fall av nå: Sports-anime.

For å gjøre matchene interessante har hver motstander en større personlighet enn man er vant med, spesielt fra sjakkspillere slik man kjenner dem fra før. De har spesielle utseender eller oppfører seg eksentrisk, som Thomas Brodie-Sangster som ser ut som en 14-åring med bart og cowboyhatt. Absolutt noe du hadde sett i en anime.

Matchene er nesten alltid filmet sånn at sjakknerd kan følge med på brettet (og de har hatt Garry Kasparov som konsulent på serien så alt er på stell der), men spenningen kommer fra hvordan motstanderne skuespiller mot hverandre. Visuelt vist hvordan de beveger brikkene, ansiktsuttrykk, blikk, hvordan de sitter, og tilogmed hvordan de trykker på knappen på klokka. Denne serien får sjakk til å virke episk, og spesielt den siste matchen mot stormesteren er anime as fuck, det er tilogmed en del her hvor Beth slipper løs sin superkraft og jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det. Alt det visuelle er utrolig godt gjennomført, spesielt den gjennomgående greia hvor Beth spiller sjakk på taket (du skjønner det når du ser det). Produksjonsdesignen gjenskaper 60-tallet på en idealisert måte og Anya svinser rundt i nye flotte kostymer hver episode.

Anya gjør mye av jobben med også utsnittene, kamerabevegelsene og klippinga gjør denne til en visuell nytelse. Jeg vil også påstå at chiaroscuroen er on point.

Anya Taylor-Joy er som forventet helt magisk i rollen, og bare hennes små fakter med de store ekspressive øynene sine sier ofte alt som trengs, men hun er god til å spille med hele kroppen. Beth Harmon er ingen typisk feministhelt. Hun er kanskje et geni i sjakk, men har vanskeligheter med å omgås folk, tabber seg ut flere ganger på grunn av sin overlegne personlighet og sliter med rusbruk. Det er ikke en sann historie, men Harmon er antagelig delvis basert på den rødhårede ungarske sjakkspilleren Judit Polgár som også var kjent for en veldig aggressiv spillestil.

The Queen’s Gambit får en sterk 9/10. Skal ikke se bort ifra at jeg blir å se hele denne serien igjen. Jeg har puttet Godless, western-miniserien fra samme showrunner, på Netflix-watchlista mi.

270 er ca like mange som jeg så ifjor (274), men i år hadde jeg i større grad veldig intense perioder med filmtitting, som festivaler og shocktober. I løpet av Ramaskrik-helga så jeg 17 filmer. Mens i hele juli så jeg bare 9 totalt. 107 filmer av de 270 er fra 2019.

Når du har Donnie Wahlberg på din mest sett-liste. Saw-franchisen er sammenhengende så mange av skuespillerne går igjen, dette gjelder Tobin Bell (åtte filmer og han hadde en liten rolle i The Firm som blir ni), Shawnee Smith, Costas Mandylor, Betsy Russell, Donnie Dub, Lyriq Bent, Dina Meyer, Niamh Wilson og Danny Glover (Danny er og i Jumanji TNL, The Dead Don’t Die og The Old Man & the Gun). Samuel L. Jackson med syv dukka opp i tre Marvel-filmer, Glass, Shaft, har en liten rolle i Exorcist III og er en av jedi-stemmene Rey hører i Rise of Skywalker.

Jeg gidder ingen Most Watched Directors-liste for det er mest Saw- og Marvel-regissører.

LB gir deg ikke tall så jeg måtte muse over og telle men jeg mener jeg kom til 35 unike land, med ny Afrika-rekord på 4: Marokko, Sør-Afrika, Namibia og Senegal.

I år har jeg inkludert Oscar-filmer fra 2018, dvs de vi får sent som kommer ut i januar/februar i Pottit Nårge. Jeg har alltid en plan om å oppdatere lista etter Oscar-utdelinga men jeg følger aldri opp. Liker fortsatt ikke å ha filmer som USA gjorde seg ferdig med for ti måneder siden på lista. Men de få 2018-filmene gjorde ikke stort innhogg på topplista. Jeg sleit veldig med å bestemme meg for topp 10-lista og shufflet de rundt ganske mye før jeg var sånn halvfornøyd. Når jeg lager disse lager jeg en lang liste over alle filmene og så flytter jeg dem opp og ned etter magefølelsen. Den komplette lista kan dere finne her, men akkurat i dag ser den slik ut:

1. The Favourite. Jeeepp… en 2018-film. Alt i denne filmen er top-notch, fra foto til regi og lyssetting, produksjonsdesign, kostymer, hele hovedcasten ble Oscar-nominerte og vi får vår aller første Emma Stone-pupp på film. Bare å gi seg ende over her altså.
2. Marriage Story. En tung og vond historie om et ekteskap som faller fra hverandre. Den er så god fordi den har lange scener med masse oppbygging hvor alt og ingenting skjer. Det totalt omvendte fra en blockbuster hvor man løper fra scene til scene for å passe på at ingen i publikum hverken kjeder seg eller tenker for mye over hva som skjer. Adam Driver er en av denne generasjonens beste skuespillere.
3. Booksmart. Hollywood-komedier er omtrent alltid AIDS, så hvordan havnet denne på min topp 3? Kanskje fordi Judd Apatow, Seth Rogen eller Kevin Hart ikke har hatt noe med den å gjøre? Hysterisk morsom og ærlig teen loser-komedie.
4. Us and Them. Et kinesisk romantisk drama på Netflix. To mennesker som virker skjebnet for hverandre møtes på et tog og vi følger deres møter og forhold gjennom livet. Dette er en nyttårsthemet film så det passer godt at du ser den akkurat nå! Husk snørrpapir og gjør deg klar til en sluttsekvens som vil totalødelegge deg.
5. Batman vs. Teenage Mutant Ninja Turtles. Kanskje tidenes beste crossover-film. De lener tungt inn i fanservicen og gir deg absolutt alt du ønsker fra en slik crossover og mer til.
6. Ford v Ferrari. En bånnsolid biopic fra James Mangold, som lett kan seile opp til å bli en favorittregissør hvis han holder opprettholder nivået. Ingen Gravity eller Roma i år som er en sammenhengende intens filmopplevelse, men tredje akt av Ford v Ferrari kommer nært. Ikke akkurat en stretch for Christian Bale å spille et vrangt drittsekkgeni og Damon å spille en sjarmerende highroller da.
7. Dolemite Is My Name. Eddie Murphy is back, baby! En rasende festlig biopic om hvordan en legendarisk shitty blaxploitation-film ble til. Og ikke bare er Eddie Murphy back beibi men Wesley Snipes har en av årets aller beste og morsomste biroller.
8. Ad Astra. Årets Hollywood sci-fi-drama er en stemingsfull Apocalypse Now-reise hvor Brad Pitt må stoppe faren sin fra å ødelegge Jorden. Og allerede på den setninga skjønner dere at denne vil ha motsigelser og B-elementer. Mange klarte ikke å deale med at det er sekvenser med rabiesbavianer, månesjørøvere og zero-g knivkamper i sitt introspektive drama men jeg synes genre-mashupene utrolig nok funker. Ingen lager film som James Gray.
9. Penguin Highway. En guttunge er betatt av sin storbrystede tannlege som kan skape pingviner fra objekter hun kaster på parkeringsplassen i sollys. Og hva har dette å gjøre med den Annihilation-lignende svevende sfæren på andre siden av skogen? Den er ikke akkurat Your Name men er utrolig sjarmerende og kreativ, og animasjonen er fantastisk.
10. Avengers: Endgame. En reise som startet med en B-superhelt i 2008 ble til tidenes største film og en tilfredsstillende slutt som nøstet opp 22 filmer. Marvel klarte virkelig å naile det ved å ha en klar visjon fra begynnelsen, og det er ufattelig at Disney ikke klarte eller en gang prøvde å kopiere suksessen for de nye Star Wars-filmene. Infinity War var klimakset og Endgame var denouementet (slå det opp) og en hyllest til heltene vi har blitt glad i over ti år. Marvel vil fortsette å lage filmer, men de vil aldri klarte å gjenskape dette fenomenet.

Dere kan se ti boblere i screenshottet over. Håper Come to Daddy får en norsk kinorelease i 2020.

Årets beste norske: N/A. Jeg så hele fire norske langfilmer, og den «beste» var et Tromsø-prosjekt som en kompis har vært med på å lage som heter Tullerusk. De tre andre var Spionen, Amundsen og De dødes tjern.

Beste filmer sett for første gang i 2019:

1. One Cut of the Dead (2007). En kompis solgte den inn og hjalp til å få den satt opp på TIFF. Vi var en stor gjeng som dro på samme visning og det var en av tidenes filmopplevelser. Jeg vet ikke om noen filmer som går fra «hva i faen er dette» til «å herregud dette er genialt» på samme måte. Som ofte nevnt i sammenheng med denne, ikke sjekk ut noe som helst om filmen før du ser den, og se den med flest mulig venner.
2. The Legend of 1900 (1998). En amerikansk film som foregår på et cruiseskip lagd av en italiensk regissør som var så uheldig at den kom ut samtidig som en viss annen 1998-film som foregår på et cruiseskip, så den ble totalt overkjørt og endte med å bombe. Men! Sent i fjor ble filmen faktisk relansert i Kina og ble en kommersiell og kritisk suksess 21 år på etterskudd! Ikke verst! Den er utrolig comfy og den europeiske tilnærminga hever filmopplevelsen. Ikke forvent Cameron-action, men en pianoduell mellom Tim Roth og «Jelly Roll» Morton, den selvutnevnte oppfinneren av jazz, er et høydepunkt.
3. Blindsone (2018). Beste norske filmen jeg så i fjor. En one shot-film regissert av en svenske og som sannsynligvis hadde vært på min topp 10 hvis jeg så den i ’18. Dabber litt av i tredje akt men Pia Tjelta er sensasjonell.

Største skuffelse:

Godzilla: King of the Monsters. 2014-filmen var ganske okei og de klarte iallfall å få personligheta til Godzilla rett, det eneste de trengte var et par til klassiske monstre så burde jo dette være i boks? Not so much! King of the Monsters overkompenserte med å pøse på med memberberries og istedenfor å finne på noe nytt bare gjenbrukte den en drøss med gamle storylines på en gang, mens menneskestoryen var helt uinteressant. At filmen var kaotisk skutt og klippet og nesten alle monsterscenene pågår i mørkt regnvær gjør fadesen komplett.

Tre verste:

1. De dødes tjern. I serien «remakes som misser helt poenget med kildematerialet» finner vi denne gangen Nini Bull Robsahms De dødes tjern med en av de svakeste kvinnelige hovedrollene jeg har sett på lenge. Alle avgjørelsene de har tatt er feil. Når de har hanket inn en legendarisk filmklipper fra Hollywood og ikke engang han klarer å i nærheten av å redde produksjonen er det virkelig ille.
2. Velvet Buzzsaw. Hva i faen var dette? Her har du en masse A-talent inkludert regissør Dan Gilroy, Jake Gyllenhaal, John Malkovich, Toni Collette og utrolig produksjonsdesign, men manuset/hele konseptet er så hjelpesløst at jeg skjønner ikke at det kunne ha blitt reddet på noe vis. Dette må jo ha vært en unnskyldning for å hvitvaske penger eller noe
3. Mary Queen of Scots. En historisk film som er totalt historisk ukorrekt på alt fra kostymer til sosiale normer. Den kaster bort Saoirse Ronan og det er enda verre for Margot Robbie som blir avspist med noen få scener når filmen enkelt kunne vært styrket enormt bare ved å fokusere mer på hennes karakter.

(Jeg skrev i fjor at den tredje filmen i Netflix sin animetrilogi om Godzilla antagelig ville være #1 på bunnlista og jepp, det er den. Men jeg skrev også at jeg preemptivt inkluderte hele trilogien i 2018s bunnotering)

For å runde av, her er fem filmer jeg gleder meg til i 2020:

1. Dune del 1 av Denis Villeneuve. Leste boka ifjor da jeg hørte nyhetene. Det er en utrolig interessant historie i en stilig og ugjestmild verden, og all castinga så langt har vært spot-on. Herregud som jeg gleder meg. Hvis denne filmen blir dårlig er hele året ødelagt men jeg tror ikke Denis vil skuffe.
2. Last Night in Soho av Edgar Wright. Skal visst være en britisk 1960s skrekkfilm i stilen. Tenk type traileren «Don’t» som han lagde for Grindhouse.
3. The Lighthouse av Robert Eggers. Spoiler, jeg har The VVitch på min toppliste over tiårets beste filmer. At UIP har brukt så lang tid på å få denne til Norge har vært en pinelse!
4. Tenet av Christopher Nolan. Nolan har sagt at han har hatt lyst til å lage Bond-film, men med Brokkoliene som produsenter hadde han ikke fått mye frihet. Tenet er en ambisiøs og «mindbending» spionthriller kanskje i stil med Inception.
5. Godzilla vs Kong. Grugleder meg. Den er regissert av Adam Wingard som jeg trodde var up and coming etter The Guest og You’re Next, men han har virkelig skuffet gang på gang nå. King of the Monsters tapte penger så med mindre dette blir en smash hit (det blir den ikke), blir dette siste gang vi ser Godzilla på kino på en stund.

Et temmelig bra filmår for min del. 274 filmer logget på Letterboxd, eller 287 hvis man tar med alle jeg har i tekstdokumentet mitt. Det inkluderer alle kortfilmene jeg så på Kortfilmfestivalen i Grimstad hvor jeg jobbet i sommer, og mange av disse har ikke oppføringer på nett. Jeg misset dessverre skrekkfilmfestivalen Ramaskrik ifjor, men dit skal jeg igjen i år.

Mest sette regissører:

Skrekkfilmmaratonet gjør sitt vanlige innhogg på lista, og Don Mancini, skaperen av Child’s Play-serien, troner øverst. Tom Holland regisserte den første filmen og to andre skrekkfilmer jeg så, og Sam Liu regisserer DC Animated-filmer. De er forsåvidt greie filmer, skulle bare ønske de slutta å sette dem i New 52-universet. En av disse regissørene møtte jeg faktisk: Naoko Ogigami. Hun regisserer nydelige japanske filmer i en sjanger som har blitt kalt «emotional healing». Hennes mest kjente (ble distribuert av Arthaus i Norge) er Briller.

Mest sette skuespillere:

Brad Dourif er stemmen til Chucky og Jennifer Tilly er med i flere av filmene, men det var det eneste innhugget maratonet gjorde på denne lista. Marvel er faktisk grunnen til at mange av disse er på lista og ikke nede på 3-tallet. Den eneste japaneren her var med i tre Super Sentai-filmer og stemmela en animefilm. Kan se ut som få damer på lista men også Tessa Thompson og Lily James er inne med fire filmer.

Hvis tellinga mi er rett så jeg filmer fra 30 land, men bare ett afrikansk land (Kenya).

Som vanlig har jeg dumpet Oscar 2017-filmer fra årslista. Jeg hadde originalt laget en Letterboxd-liste som inkluderte de 19 filmene, men jeg ble utsatt for en bug som gjorde at jeg havnet tilbake på den lista hver gang jeg klikka linken for den uten, så jeg var nødt til å slette den. I år så jeg 125 nye utgivelser, mot 72 ifjor. Jeg tror mye av dette skyldes at Netflix har laget en del filmer jeg faktisk har villet se, selv om de ikke alltid har vært spesielt gode.

1. Eighth Grade – En dønn ærlig dramakomedie ispedd horrorelementer (spesielt hvis du har barn kan jeg tenke meg) om hvordan livet til en ung tenåring kan fortone seg i vår moderne alder. Gjør meg allerede klar til å protestere mot at Elsie Fisher ikke får Oscar-nominasjon.
2. Blindspotting – Årets siste film jeg så var og en av de aller beste. Jeg så flere «svarte» filmer i år, som BlacKkKlansman og Sorry to Bother You som pusher den samme agendaen like subtilt som en Meryl Streep Oscar-tale. Blindspotting handler om mye av de samme greiene, men går i motsatt retning og fokuserer på å lage en god film først, med realistiske figurer man faktisk føler med. Utrolig ektefølt og faktisk med noe ordentlig på hjertet. I tillegg er den hylende morsom.
3. Roma – Alfonso Cuarón viser at han fortsatt er mesteren, og lager et sterkt og emosjonelt portrett av en hushjelp i 1970-tallets Mexico samtidig som han briljerer med teknikken til enhver tid. Det eneste som kunne gjort denne bedre var hvis den var skutt på film.
4. You Were Never Really Here – En tung, voldelig og eksperimentell affære med årets beste klipping. Skal få sett Lynne Ramsay sine eldre filmer i år.
5. Annihilation – Filmen Paramount mente vi var for dumme til å gå og se på kino. En lekker sci-fi/horror fra den alltid visjonære Alex Garland.
6. Spider-Man: Into the Spider-Verse – For første gang siden Toy Story i 1995 har det kommet en skikkelig gamechanger innen animasjon. At filmen er utrolig morsom, velskrevet og har en drøss med minneverdige figurer trekker ikke ned!
7. A Quiet Place – Årets mest intense kinoopplevelse. Joda, manuset faller fort fra hverandre hvis man tenker for hardt, men når filmen er så jævla godt regissert at den får en hel sal med vanligvis støyende drittunger til å sitte musestille og holde pusten vet du at du har noe veldig spesielt.
8. Mission: Impossible – Fallout – Cruisern og McQuarrie opprettholder sitt skyhøye nivå. Det var ikke det beste året for actionsjangeren, men Fallout klarte omtrent å bære den alene.
9. Grensen – Årets mest originale film? Med Jon Ajvide Lindqvist på manus kan man vanligvis forvente noe underfundig og mørkt, men jeg tror de fleste ikke var klart på hva akkurat denne filmen ville servere.
10. Ready Player One – En svær nerdefest, en ny sci-fi fra Steven Spielberg, og filmen jeg hadde det mest gøy med på kino i 2018. Surmaga elitister need not apply!

Komplett liste på 106 filmer på Letterboxd.

Beste filmer sett for første gang i 2018:

1. The Devils (1971) – Ken Russells episke historiske religiøse og blasfemiske horrordrama om maktmisbruk er litt av en trip! Kritikeren Mark Kermode har gjentatte ganger nevnt denne som hans favorittfilm så jeg følte jeg måtte sjekke den ut. Den finnes dessverre enda ikke i en versjon som er 100 %, da flere av scenene ble altfor sterk kost for BFI sitt sensurorgan, men Special Director’s Cut-utgaven inneholder i allfall «the rape of christ»-sekvensen i lavere oppløsning enn resten av filmen.
2. The Lion in Winter (1968) – En til gammel britisk klassiker. Et hoffdrama om Kong Henry II som må velge sin etterkommer fra sine tre forferdelige sønner. Et saftig manus med ofte lol-verdige replikker for store skuespillere som Peter O’Toole og Katharine Hepburn, og debutfilmen til både Anthony Hopkins og Timothy Dalton.
3. A Ghost Story (2017) – A24 er et av de mest spennende produksjonsselskapene i USA akkurat nå, for de kan finne på å gi ut ting som dette. Nylig avdøde Casey Affleck dukker opp igjen i huset han hadde sammen med sin kone (Rooney Mara) som et usynlig spøkelse ikledd et hvitt laken. Dette er en av de merkeligste filmene jeg har sett og jeg elsker den mer jo mer jeg tenker på den.

Største skuffelse: The Predator – Vi trodde vi var trygge med Shane Black bak rattet, men det viste seg at han var dritings! Man kan vanligvis stole på Shane Black til å lage noe kult, retro og underfundig, pluss at han var med i den originale, så han måtte jo være et perfekt valg for å endelig lage en god ny Predator-film? Not so much! Denne filmen er et togvrak av dimensjoner, og Black var visst under så mye studiopress at han må ha gitt helt opp og bare gått for å trolle alle, noe som dessverre inkluderer kinopublikummet. Og han skjøt visst tre-fire forskjellige slutter som alle virker mer interessante enn den vi endte opp med.

Tre dårligste:

3. The Nutcracker and the Four Realms – Enda en av Disney sine interseksjonelle adapsjoner markedsført til jenter. A Wrinkle in Time kom tidligere på året og bomba, og det gjorde også The Nutcracker. Manuset får meg til å tenke på en av de der direkte til video Disney-ripoffene i kvalitet, hvor ingenting egentlig gir mening men ingen forventer noe uansett. Jeg skjønner ikke hvorfor filmen er oppkalt etter en enslig soldat som bare stod i skauen og ikke engang er hovedpersonen. Storyen er bare en variant på Alice in Wonderland bare mye dummere. Jeg likte forsåvidt den sentrale ballettsekvensen i filmen til tross for at filmen prøvde å sabotere den ved å klippe tilbake til en slitsom Keira Knightley som skal forklare alt som skjer. Det skal sies at jeg kun så denne fordi den har en sjanse til å nomineres til beste kostyme-Oscar.

2. Suspiria 2018 – Hei hva hvis vi tar en av tidenes beste skrekkfilmer, overforklarer all mystikken, fjerner alt som var bra i den gamle og forlenger spilletida med en time? Har ikke kjedet meg så mye i en kinosal på lenge.

1. Delt førsteplass: Godzilla: Planet of the Monsters/Godzilla: City on the Edge of Battle – Jeg tror jeg med god samvittighet kan slenge siste film i trilogien (premiere 9. januar) inn i her også, så slipper jeg å tenke på den om et år. Animetrilogien om Godzilla er i likhet med Suspiria over, laget av noen som helt har misset poenget. Animert Godzilla, da kan vi vel gjøre masse som live action ikke lar oss gjøre med i Godzilla-kampsekvenser og finne opp noen skikkelig rå designs på nye monstre? Eeeeeller vi kan lage et mongo sci-fi-plott hvor en alieninvasjon vi såvidt nevner har fått menneskeheten pluss en annen alienalliert vi heller ikke får særlig bakgrunnsinfo på til å rømme planeten, men så bestemmer de seg for å snu men havner i et wormhole som gjør at de går flere tusen år fram i tid og når vi kommer tilbake til Jorda er Godzilla blitt omtrent like stor som månen. Og så, istedenfor å gjøre noe moro og kreativt med dette dumme konseptet så får vi masse eksposisjonsdump, technobabble og uinteressante samtaler mellom ufattelig kjedelige figurer som alle ser klin like ut, og Godzilla er bare med i ca ti minutter per film. Og så teaser de Mechagodzilla i markedsføringa til nummer to men han er ikke engang i den, han er bare en stasjonær by. Stygg og stiv 3D-animasjon har de og. Jeg hater disse filmene og jeg hater de som lager dem.

Har du en filmliste for 2018? Svar gjerne i kommentarene eller link til eget blogginnlegg eller Letterboxd-liste!

Aquaman er et ganske dårlig og klisje manus, men regissert av en veldig god regissør. Dette er en film som lener seg 100 % på at regissøren klarer å dra prosjektet i havn. For altså, storyen er en mix av minst fem andre filmer inkludert Lord of the Rings, Black Panther og Star Wars-prequelene. Aquabro har karisma, men ikke nok til å bære filmen. Mera (Amber Heard) er en god sidekick og får mye kult å gjøre, men mangler desperat kjemi med Momoa. Det er tilogmed en ekstremt lite troverdig romantisk montasjesekvens. Det er to badguys, hvor den beste av dem ramler ut av filmen før klimakset sånn at vi kan fokusere på den kjedelige istedet. De jeg hadde mest sympati med var Nicole Kidman og Temuera Morrison som Arthur sine foreldre, selv om den digitale forynginga av dem i begynnelsen av filmen fikk meg til å lure på om dette egentlig var en skrekkfilm.

Men det er ikke karakterene de $160 millionene har gått til, det er action og spetakkel. James Wan er en regissør med perfect record i min bok, fra Saw til The Conjuring 2 (har ikke sett Dead Silence). Han har ikke laget noen dårlige filmer og jeg hadde et håp om at han ville levere noe kult med Aquaman. Og det har han absolutt. Nå kan jeg lite om tegneseriefiguren og verdenen hans, men alt av undervannsgreier er fantastisk realisert. Atlantis som er bygd av gamle ruiner og neon-aktig bioluminescens som leder til en vaporware-låt på soundtracket under en forfølgelsessekvens her. De marerittaktige skapningene i The Trench og nødblusset som lyser opp svermen i denne sekvensen er et bilde som kommer til å bli ikonisk. De demoniske krigerne fra The Brine. Den minimalistiske sci-fi, nesten Eldar fra Warhammer 40K-aktige designen på byen og skipene til fiskefolket. Hvordan kameraet kastes gjennom lufta mellom de to kampene på hustakene i Sicilia.

Den har gigantiske krabber, kraken, pleiosauruser, sjøhester med horse armor og sharks with frickin’ laser beams attached to their heads. Og en scene hvor noen blir drept av rødvin. Filmen er bare et Queen-soundtrack fra å være vår generasjons Flash Gordon.

Hvis du er ute etter noe mer karakterdrevet, som Wonder Woman klarte ganske bra, så bør du ikke forvente det her. Dette er bare bananas actionmoro hvor tilogmed Nicole Kidman får en uavbrutt 360 one-take slåssescene. Den er litt lang, noe som merkes spesielt godt i scenene hvor de prøver å bygge opp Arthur/Mera, men jeg koste meg nok til at jeg ruller 7/10. Absolutt se den i 3D.

Jaja så jeg var og så Transformers: The Last Knight. Denne er som forventet en dårlig film, men ikke like grufull som «artige» anmeldelser skal ha det til. De positive tingene er at denne på en måte har et … vel, vettugt blir feil ord men den har et slags plot man kan følge, med en macguffin og et mål i sikte. Det gjør at du vet hva som må oppnås for at heltene våre skal vinne, og tredje akt blir ikke bare en lang meningsløs rumble i en by. En annen positiv ting er at siste akt denne gang faktisk ikke er en lang meningsløs rumble i en by, men noe mer kreativt.

Figurene i filmen er stadig helt forferdelige. De har vanligvis ca to karaktertrekk og et av de trekka er at de er en pikk. Mark Wahlberg er tilbake og hans karaktertrekk er at han er en far, og oppfører seg som en pikk mot alle. Den kvinnelige hovedpersonen er britisk og dame. De tre «featured» autobottene fra TF4 er tilbake: Hound, han er feit og en pikk. Han irske roboten, han er irsk og en pikk. Han japaner-roboten er fortsatt med, han er bare en stereotyp. Bumblebee er stadig med og har fortsatt ingen personlighet fordi fem filmer inn i serien har de enda ikke gidda gi han en stemme. Av en eller annen grunn er det en introduksjonssekvens for en jentunge som er i filmen uten å tilføre den noe. Hun er der bare fordi unger er en stor del av målgruppa så det burde vel være en der, men tilfører filmen ingenting. I tillegg lurer jeg på om figuren originalt skulle være en gutt, for Wahlberg kaller henne for «bro» hele tida. Hun har en sidekick-robot som virker som en Bay-versjon av en Minion som kun kan si «Ay chihuahua». Men det er to standouts, og det er (såklart) Anthony Hopkins og butler-roboten hans Cogman. Hopkins er som forventet mest i filmen for å levere eksposisjon, men merkelig nok så virker det som Hopkins har det dødsgøy på sett og det skinner igjennom. Denne filmen lar han sikkert gjøre veldig mye rart han ikke gjør til vanlig. Kanskje han liker å få behandle andre folk som dritt, for karaktertrekkene hans er at han er britisk og en pikk. Cogman har bare ett trekk og det er at han er en pikk. Men han er mer underholdende enn de andre i filmen, og minner på mange måter om K2-SO fra Rogue One.

Men nå ble det litt for positivt så over til selve filmskapingen da. Klippinga er hårreisende dårlig. Jeg måtte slå opp hvem det var og IMDb-sida sier at denne filmen hadde SEKS klippere. Det forklarer egentlig ganske mye, de har sikkert bare fått en generell beskjed om å holde tempoet oppe. Når det ikke er slåssing eller eksplosjoner på lerretet, så er det noen som prater, gjerne om noe åpenbart som foregår akkurat nå i tilfelle det er noen med negativ IQ som ikke skjønner det. Det er ingen stillhet i filmen, det er ingen som får ha et «character moment». Og denne greia hvor filmen bytter format mellom 1.85, 2.00 og 2.35 hele faens tida vil jeg seriøst aldri se igjen. Det er utrolig distraherende at en film som har så mange klipp som en Bay-film har skal bytte format nesten hver gang det byttes kameravinkel. Det gjør og filmen mindre helhetlig. Det er ikke bare formatet som endres av en annen linse, men også detaljene, bakgrunnsdybde, mm. Jeg antok at det var fordi Bay valgte format ettersom hva som får shottet til å se best ut, men det som det faktisk virker som etter å ha sett filmen er at de har skutt masse coverage med kameraer som hadde forskjellige formater, og så har de bare ikke gidda å fikse det under klippeprosessen. Det er nesten en skandale at de har sluppet en film som har så lite innsats bak seg på kino. Disse filmene har alltid vært en fornærmelse mot publikums intelligens, men dette er et direkte angrep på alle som mener at film er et medium man burde ta på alvor.